Fritid, kultur og venner

Livskvalitet og ferie

Hensikten med ansvarsreformen var å gi personer med utviklingshemming rett til å bestemme over sitt eget liv. Dette skulle føre til bedre levekår og økt livskvalitet. Funksjonshemmede skulle integreres i det normale samfunnsliv (NOU 1985: 34). Tjenestetilbudet ble desentralisert og fra å være omgitt av personalet døgnet rundt, ble mange med utviklingshemming overlatt til seg selv meste parten av døgnet. Spesielt kunne helgene bli lange.

Ferietilbud som tidligere ble ordnet for store grupper ble nå først og fremst et individuelt ansvar. Ønsket noen å kunne komme til Solgården i Spania måtte familien ta initiativ. Mange ble avhengige av den praksis den enkelte kommunen hadde.

Så lenge utviklingshemmede bodde sammen med foreldrene sine, var det naturlig at de deltok på familiens ferieturer. Når de så flyttet over til egen bolig ble rammene annerledes. Foreldrene var da kanskje blitt eldre og hadde mindre overskudd til å ta seg av en som trengte ekstra omsorg. Ved å få egen bolig fulgte andre regler og pliktet. Sjørengen m.fl. (2005) la vekt på at omgivelsene og hjelpeapparatet må forholde seg til personenes situasjon, ønsker og behov når det gjelder bolig, bosted, aktiviteter, omsorg og helsemessige forhold ved aldring.

For utviklingshemmede blir hverdagen ofte fylt av faste rutiner. I ferien står en friere til å gjøre det en har mest lyst til. Det er viktig å skille mellom fritid og fri tid. Fri tid betyr at klienten selv kan bestemme hva som skal skje. Fritid, derimot kan føre til kjedsomhet dersom en ikke har noe hyggelig å fylle tiden med (jfr. Ellingsen & Sandnes 2009).

Ferien gir mulighet for frihet. Selvbestemmelse er viktig for opplevelse av frihet og livskvalitet (Bollingmo m.fl. 2005) . Fire uker sommerferie kan virke lenge, men selv om en bare er bortreist en av disse ukene, kan hele ferien bli meningsfylt.

En kan dele ferieturen opp i tre faser.

1. Planlegging
2. Gjennomføringen
3. Minnene etterpå.

Man kan glede seg mens man planlegger ferien. Det er viktig å undersøke ulike valgmuligheter som finnes og snakke med andre om hva som er lurt å gjøre. Selve reisen bør bli en fin opplevelse når den er godt forberedt. På ferieturen kan personen med utviklingshemming trenge hjelp til å fotografere ulike situasjoner, kjøpe postkort, suvenirer og sende bilder på sosiale medier eller som billedmelding på telefon. Det kan være lurt om man finner eller kjøper en gjenstand som han/hun kan ha glede av i ettertid.

I den 3. fasen kan ledsager sammen med hovedpersonen kose deg over minnene ved å se på bilder. De kan prate om opplevelser som er annerledes enn det som skjer i hverdagen. Thoresen (2005) intervjuet personer med utviklingshemming. Hun reiste spørsmålet om hvorfor en har forsømt å ivareta livshistorien og legge til rette for minner, erindringer og skape knagger for hukommelsen hos denne brukergruppen. Hun så det som viktig at ansatte hadde spesialkunnskap om de utviklingshemmedes individuelle behov.

Ofte er den som har utviklingshemming avhengig av at de får hjelp til å skaffe seg konkrete minner, og i ettertid dele disse minnene med andre. Derfor må han eller hun delta på hele prosessen. En person må aldri bli en pakke som blir sendt hit og dit.

Mange har problemer med å uttrykke i ord hva de har lyst til å gjøre. Kroppsspråket kan imidlertid gi tydelig uttrykk for hva de liker og ikke liker. Ansiktene som dere ser på figuren heter «Cantrils Ladder Scale», og blir mye brukt for å beskrive hvordan en har det. En kan være veldig lei eller svært glad, ofte er en noe midt i mellom. Næss (2001 A & B) har vist til blant annet denne figuren når hun skal forklare hva livskvalitet er. Hun er opptatt av livskvalitet som psykisk velvære. Hun sier at: «En persons livskvalitet er høy i den grad personens bevisste kognitive og affektive opplevelser er positive, og lav i den grad personens bevisste kognitive og affektive opplevelser er negative.»

Her er noen ansikter som uttrykker forskjellige følelser. Hvilket ansikt kommer nærmest til å uttrykke hvordan du føler deg nå?

For å lage et godt opplegg for den enkelte er det viktig at det er en god dialog mellom hovedpersonen, ansatte og eventuelt familie/verge. Når ansatte i en kommunen skal planlegge ferie for beboere kan det være nærliggende å tenke hva som gir beste arbeidsforhold for de ansatte. Det som gir de ansatte god kvalitet, behøver ikke alltid være det som er viktig for den enkelt utviklingshemmede. Når det arrangeres turer er det ofte flere beboere som reiser sammen med et gitt antall ansatte. Svært ofte er det store individuelle forskjeller på grad av funksjonshemming. Spørsmålet blir om en skal planlegge turen for den som fungerer dårligst, eller den som fungerer best. I praksis kan det bli vanskelig å innfri alle kvalitetskriterier for den enkelte. Da er det viktig at en i løpet av ferien har mulighet for å ta individuelle hensyn og finne fram til aktiviteter som den enkelte kan trives med.

Å dra på ferie kan gi mange gode effekter, og det å få nok sol er noe av det som i seg selv kan gi en viss helsegevinst.