Fritid, kultur og venner

Forholdet mellom kulturell opplevelse og opplæring

Vi har tidligere i dette kurset sett at funksjonshemmede er mindre deltakende i kulturaktiviteter enn ikke-funksjonshemmede. En kan tenke seg at noe av årsaken til dette ligger i synet på hva en funksjonshemming er og samfunnets oppgave ovenfor denne gruppen. Hvis vi antar at statistikken også er gjeldene for den delen av funksjonshemmede gruppen som er mennesker med utviklingshemming, tror vi det kan være nyttig å se på hva som har vært og er det dominerende synet for hjelperes oppgave ovenfor denne gruppen.

Synet på utviklingshemming har endret seg gjennom tidene. Og i takt med disse endringene har også målene for tilretteleggingen endret seg. Grad av utviklingshemming har i lange perioder avgjørende betydning for hvilken tilrettelegging man skulle få. Det har vært avgjørende om man ble sett på som opplæringsdyktig eller ikke. Begrepene som har omtalt den gruppen vi i dag kaller mennesker med utviklingshemming har endret seg gjennom tidene. Årsaken til at begrepene har skiftet har vært at man har opplevd at de ble belastende, gammeldags og stigmatiserende. Men selv om begrepene språklig har endret seg er det ikke så stor forskjell på det de referer til. Åndssvak, evneveik, utviklingshemming; alle begrepene peker på at noe mangler. Og når vi mener at det er noe som mangler, har vi en tendens til å ville kompensere for det som mangler.

Tradisjonelt har det betydd spesialpedagogisk opplæring for mennesker med utviklingshemming, dersom de ble vurdert som opplæringsdyktige, vel og merke. Etter hvert har opplæringsbegrepet blitt videre, og omfatter så godt som alle. Dette har selvfølgelig hatt sine positive sider, men som det meste har det også en slagside. En av slagsidene har vært at «hele» livet for mennesker med utviklingshemming har blitt opplæringsregimer. En av årsakene til dette har vært oppfatningen om at man må ha lik atferd overfor den enkelte i alle situasjoner for å unngå feillæring, fordi mennesker med utviklingshemming trenger konsekvent behandling.

Det har for mange medført at å gå på kafe, være med på fotball og lignende først og fremst har blitt sett på som enten rent tidsfordriv, eller som en del av opplæring i sosial ferdigheter, motoriske ferdigheter etc. Det har i perioder i liten grad vært fokusert på at kultur og aktivitet har en verdi i seg selv. Dette er heldigvis i ferd med å endre seg noe. Det er ikke bare av uvitenhet eller vond vilje at kulturaktivitet har blitt begrunnet ut fra opplæring eller terapi, det har også handlet om at mange kulturelt bevisste og interesserte tilretteleggere har ønsket å tilrettelegge for kultur, men har sett at det har vært nødvendig å argumentere med læringsgevinst for å i det hele tatt å få aksept for denne typen aktivitet. Et annet moment er at det innenfor alle kunstfag har vært diskusjoner om den terapeutiske virkning kunst kan ha.