Fritid, kultur og venner

Kulturopplevelse og deltagelse

For 30 år siden var det uvanlig at mennesker med utviklingshemming var til stede i mange kulturhus, kirker og andre forsamlingslokaler fordi de «forstyrret». I dag er det heldigvis langt vanligere å se mennesker med utviklingshemming både som tilskuere og deltakere i kulturarrangement. Men som den undersøkelsen vi refererte fra NOU'en Fra bruker til borger viser, så er de langt sjeldnere representert enn andre.

Heldigvis skjer det noe utvikling på dette området. Ikke minst har vi i de siste årene sett flere norske filmer hvor det har deltatt skuespillere med utviklingshemming, slik som i Kabal i hjerter, It’s hard to be a rock’n roller, UNO, Detektiv Downs og flere. Vi har sett Jenny på Den Norske Opera, og Marte Wexelsen Goksøyr i Riksteaterets oppsetning av Kardemomme by. Integrering og inkludering er vanskelig uten synliggjøring. Gjennom kultur og aktivitet blir man en naturlig del av et nærmiljø. Man blir ikke bare spesiell og annerledes, men man blir noen man samhandler med. For at kulturopplevelsen og kulturdeltagelsen skal virke meningsfylt er det viktig at deltagelsen er selvbestemt og frivillig. Som ansatt har en derfor et stort ansvar for å legge forholdende til rette for at mennesker med utviklingshemming får delta i og på kulturaktiviteter. Vi har tidligere i denne modulen sett på forholdet opplæring/trening og kulturopplevelse.

Når det gjelder kulturopplevelse/deltakelse mener vi at medbestemmelse eller empowerment er viktig. Empowerment er et vanskelig ord og oversette til norsk men ofte blir det oversatt med begrepet myndiggjøring eller maktoverflytting. I denne sammenheng kan det beskrives som maktoverflytting til den utviklingshemmede i den betydning at han eller hun selv har både kompetanse og myndighet til selv å velge hvilke kulturaktiviteter man skal delta i ut fra sine interesser, forutsetninger og ønsker. Men for at dette skal bli en realitet trenger de ofte hjelp og bistand fra oss som hjelpere. Dette skal vi komme inn på senere i kapittelet. Mye tyder på at kulturell samhandling minsker maktforskjellen i den daglige kommunikasjonen mellom brukere og hjelpere. Når man samhandler om en aktivitet; og ikke ensidig hjelper den andre, men faktisk gjør noe sammen, flyttes oppmerksomheten fra relasjonen bruker/hjelper over til det felles «produktet» eller aktiviteten man skal skape sammen, og relasjonen endres til å bli mer likeverdig. Dette handler om forskyvning av makt – og makt er som kjent politikk.

Likevel er det ingen tvil om at de som er tilretteleggere har mye makt. Makt til å informere om hva som finnes av tilbud, makt til å være engasjerte eller likegyldige. Makt til å tilrettelegge for at man kan gå på kino selv om det er vaktskifte midt i forestillinga og til at man kan dra på tur selv om det krever noe annet av personalet enn de vanlige rutinene. Kunst og kultur har alltid hatt en politisk dimensjon – man kan til og med si at mye er politisk begrunnet i utgangspunktet, i alle fall dersom man ser på politikk som en måte å ytre sine meninger. At kultur har en viktig plass i det politiske landskapet ser vi også gjennom at de fleste land har et eget kulturdepartement som skal legge til rette og er med på å styre kulturfeltet gjennom sine bevilgninger. Men på hvilken måte kan vi si at kultur er politikk for mennesker med utviklingshemming? Det er særlig på to måter at kultur kan virke som politisk yting for denne gruppen (men også andre grupper).

For det første kan man ytre seg gjennom innholdet i det man gjør ved at teksten og temaet i en sang eller et teaterstykke tar opp politiske spørsmål, slik som retten til medbestemmelse, det å være annerledes, osv. For det andre kan det å bidra og være synlig i seg selv være en politisk ytring, gjennom at personer med utviklingshemming blir deltagere på den kulturelle arenaen.