Samliv og seksualitet
Historikk og holdninger til seksualitet
Omgivelsenes reaksjon på utviklingshemmede og seksualitet har stor betydning for hvordan de «lever ut» sin seksualitet. Den kan aksepteres eller motarbeides, men den kan ikke fjernes. Seksualiteten er en betydningsfull del av det menneskelige liv i alle aldre og på alle utviklingsnivå fra spedbarn til alderdom. Den har en slik kraft at den både lokker og skremmer mennesket. Temaet seksualitet er preget av usikkerhet, fordommer, myter, tabuer og regler. Noen påstår at Mennesker med utviklingshemming ikke har SÅNNE interesser, eller synet kan være motsatt. De er sexgalninger med uhemmet seksualliv.
Ut fra den første påstanden sier man at utviklingshemmede ikke har seksuelle drifter, er seksuelt uinteresserte og uengasjerte. Man betrakter dem som uskyldige barn som er uten «syndige» drifter, eller at de er så lavt fungerende at de ikke har seksuelle følelser. Like vanlig er den motsatte påstanden, nemlig at utviklingshemmede er drevet av ukontrollerte impulser og lever et uhemmet seksualliv. Slike fordommer som beskrives her handler om mangel på kunnskap, hvor man i mangel på kunnskap fyller tomrommet med myter og fordommer.
Rundt 1970-tallet skjedde en utvikling hvor begrepet normalisering ble satt på kartet. Dermed begynte man også å diskutere de utviklingshemmedes rett til seksualitet. På mange institusjoner var der forbud mot onani. Selv jobbet jeg på en stor sentralinstitusjon og husker godt da vi låste belte rundt magen på mange tjenestemottakere som viste lyst til å onanere. Jeg skammer meg i dag. Men reflekterte ikke over det den gangen. Vi bare gjorde det vi ble bedt om. Mange trodde at utviklingshemmedes seksualitet ville vekkes dersom man tillot dem å onanere, og man fryktet at det ville føre til verre ting som blotting, overgrep og så videre.
Tore Langfeldt
Tore Langfeldt (1998) henviser til klinisk forskning som viser at et slikt syn er å snu tingene på hodet. Man kan si det slik at utviklingshemmede på institusjoner ble forsøkt avseksualisert. I vår samfunnstradisjon var moral og normer nærmest seksualfiendtlige, som igjen førte til a-seksuelle institusjoner.
Alt dette handler om holdninger. Tjenesteytere inntok en maktrolle hvor tjenestemottaker gikk fra å være et subjekt til å bli et objekt, der man i alt det man gjorde kunne si at grunnen var at man skulle beskytte vedkommende. Makt og kontroll sto i sentrum, og uskrevne regler tilsa tvang istedenfor valg.
Det var stor mangel på kunnskap hos personalet, og ikke minst manglende muligheter for privatliv hos tjenestemottakerne. Behov for kontakt, nærhet og seksualitet ble lett oversett.
En undersøkelse som jeg selv var med på å gjennomføre på 1980-tallet viste at det i kun ett av 12 fylker var tilrettelagt for samboende par med utviklingshemming å få bo sammen. Intervju med ledelsen ved tre institusjoner viste at man var klar over tjenestemottakers seksuelle behov. Men man la ikke til rette for opplæring, og så videre. Da måtte tjenestemottakerne etterspørre dette selv. Først da kunne det vurderes.
Men hvordan kan man spørre om noe som man eventuelt ikke vet hva er, eller som man ikke vet navnet på?