Samliv og seksualitet


Undervisning og veiledning

Som Skår med flere (1990) påpeker er det viktig at undervisning av utviklingshemmede må være konkret. Innviklede medisinske forklaringer har ingen hensikt. Det er for eksempel mulig å lære seg god menstruasjonshygiene uten å forstå den underliggende anatomi og fysiologi.

Denne videoen fra ESS er et eksempel på konkret opplæringsmateriell om menstruasjon. Fra samme DVD kunne man også hente videoillustrasjoner om øvrig personlig hygiene. Heftene «Mens og hygiene», «Kvinner og hygiene» og «Menn og hygiene» fra Sykehuset Innlandet kan også brukes i konkret opplæring av personer med utviklingshemming.

Utviklingshemmede kan godt lære seg å bruke prevensjonsmidler uten å forstå den medisinske forklaringen på for eksempel P-piller. Skal de lære om samleie og befruktning må man ta utgangspunkt i forandring i kjønnsorganer ved seksuell opphisselse, der man underviser om innføring av penis, samleiebevegelser og orgasme. Tema som kjærester og forelskelse er mange med utviklingshemming opptatt av. Hvordan skal man som tjenesteyter fremstille dette? Det er ikke noe enkelt tema å gå inn på, men man må være konkret og kunne fange tjenestemottakers oppmerksomhet og gjøre det så motiverende som mulig. Det man bør starte med er hva som er forskjellen på en bekjent, en venn og en kjæreste. Man må også legge vekt på bidra til at de forstår hvilken type atferd som er akseptabel overfor hver av disse kategoriene.

Utviklingshemmede må også lære seg å sette grenser - både for seg selv og andre - ikke minst for å forebygge seksuell utnytting.

Alle videoene du har sett på denne siden er hentet fra ESS' pedagogiske materiale for opplæring til utviklingshemmede om etikk, samliv og seksualitet.

Vi ser at Lisa hører med til de som Buttenschøn (1992) definerer under gruppe 1. De som viser forståelse for egen livssituasjon og er mottakelige for læring og trening. Her ser vi tydelig at støtte og veiledning er nødvendig. Hun må få muligheter til å lære grunnleggende regler om seksuell atferd og kontakt. Jeg vil i dette tilfelle få understreke at jeg synes tjenesteyterne har unndratt seg å gjøre en såkalt god jobb sammen med Lisa.

Mennesker med utviklingshemming har vanligvis fått liten eller ingen opplæring om seksualitet. Det kan være mange grunner i forhold til dette, som for eksempel fordommer, tabu og ikke minst mangel på kunnskap om hvordan man underviser og veileder. I 1993 startet det i Norge en seksualveilederutdanning, knyttet til mennesker med utviklingshemming. Målgruppa var helse- og sosialpersonell med 3-årig høgskolebakgrunn. Det var planlagt 4 grupper a 20 studenter i hver. 2 grupper på Øst- og Sørlandet, 1 gruppe på Vestlandet og en i Nord Norge. Til sammen var der plass til 80 studenter. En rekke fagtidsskrifter skrev om utdannelsen, hvor de også roste departementet som endelig hadde tatt grep og igangsatt denne utdannelsen. Men hva skjedde? Jo da søknadsfristen var gått ut var der kun 15 søkere. Var det fordi dette er et «nifst» og tabubelagt emne, eller er det fordi vi nordmenn er så sjenerte og dermed har vansker for å snakke om dette?

En undersøkelse som er foretatt på slutten av 1990-tallet foretatt i syv europeiske land viser at nordmenn er blant de mest sjenerte når det gjelder å ta opp ubehagelige problemer med sin lege. Bare britene er mer sjenerte enn oss. Seksuelle problemer rangerer øverst på lista over hva som er vanskeligst å snakke med legen om.