Inkludering i en ulvetid


Reformen for utviklingshemmede - visjoner og virkemidler

Reformen ble vedtatt i 1988 og skulle gjennomføres i løpet av fem år fra 1991. Det innebar at alle HVPU’s institusjoner skulle legges ned og at ansvaret for de nye tjenestene ble lagt til kommunene. Det siste ble sett som i tråd med to rådende prinsipp i organiseringen av velferdstjenester: LEON-prinsippet og sektoransvarsprinsippet. Begge deler peker i retning av kommunalt ansvar.

LEON prinsippet eller prinsippet om Laveste Effektive OmsorgsNivå handler om at tjenester skal ytes på et nivå som ligger så nært brukeren som mulig. Derfor skal alminnelige omsorgstjenester ytes av kommunen, mens mer spesialiserte tjenester som f eks kreftbehandling må gis fylkesvis eller reigonvis.

Sektoransvarsprinsippet handler om at utdanning er utdanning og skal ytes av skoleetaten, bolig er bolig og involverer Husbank og kommunale boligkontor, tjenester er tjenester osv. Det handler om at hver sektor skal ha ansvar for alle innen sin sektor. Dette i motsats til en organisering som følger diagnosegrupper, der en myndighet har ansvar for alle sider av livet til folk med en bestemt diagnose, slik de totale institusjonene gjorde.

Reformens mål handlet imidlertid i hovedsak om livskvaliteten til de som mottar tjenester. Det ble brukt ord som normalisering, institusjonsavvikling og bedre levekår. Litt mer utfyllende kan målene beskrives som følger:

  1. En utvidelse av velferdsstaten:

    En skulle legge til grunn de samme krav for hva som er akseptable levekår som det en bruker for andre grupper. Det var ikke lenger «godt nok for utviklingshemmede» hvis det ikke var godt nok for andre. Derfor ble f eks Husbanken bedt om å lage kriterier for hva som er en god nok bolig for en-person-hushold.

Foto av noen som låser opp en dør.

Husbankens kriterier i forbindelse med reformen kom som to rundskriv, HB1212 fra 1990 og HB 1255 fra 1993. Utgangspunktet var generelle krav til en brukbar bolig for en husstand med en person.

Når det gjelder selvstendige boliger stilte Husbanken krav om at de skal være fullverdige leiligheter på 55 kvm. For bofellesskap heter det at de normalt ikke skal være for flere enn fire personer, at privatarealet skal være en fullverdig leilighet på fortrinnsvis 55 kvm og ikke mindre enn 40 kvm og at fellesareal kommer i tillegg.

  1. Normalisering og integrering:

    Målene i politikken for funksjonshemmede var siden FNs internasjonale år i 1981 formulert som «likhet» og «full deltakelse». De nye tilbudene skulle bygges opp på en slik måte at en fremmet deltakelse og integrering, og en skulle normalisere levekårene.

  2. Grunnlag for framtidig utvikling:

    Reformen skulle ikke bare være et engangsløft, men legge grunnlaget for framtidig utvikling – en ny og bedre utviklingsbane. Levekårene for utviklingshemmede skulle utvikle seg i takt med andres. Samtidig kunne ikke alle problemer løses med en gang. I reformperioden ble bolig prioritert. Etter hvert skulle en lignende utvikling komme for sysselsetting, fritidsaktiviteter med videre.

Reformen var vedtatt av Storting og regjering, og var slik sett nasjonal politikk. Men ansvaret for å gjennomføre den ble lagt til kommunene. Kommunene fikk riktignok overført øremerkete midler til utviklingshemmede, det ble innført reguleringer av boligbyggingen knyttet til en låneordning i Husbanken, og departementet fulgte relativt tett opp hva som skjedde. Men til sjuende og sist var det kommunene som hadde ansvaret. Spenningen var derfor stor blant folk som fulgte reformen:

  • Ville kommunene gjennomføre den etter intensjonene?
  • Hva ville skje på lenger sikt?

Det skal de neste sidene handle om.