Inkludering i en ulvetid


Foto av to menn

Hva må gjøres?

Det er ikke lett å svare på hva som må gjøres. Jeg tror ikke svaret er å flytte ansvaret bort fra kommunene. Muligens hjelper det med økt oppmerksomhet fra media og sentralt politisk hold. Det at flere kommunestyrer kom på andre tanker i løpet av 2011 kan tyde på at medias søkelys hjelper. På den annen side kan en neppe basere seg på kontinuerlig oppmerksomhet fra media og det sentrale politiske nivå. Logikken på begge felt er slik at dagsorden skifter og nye saker kommer i fokus. En må ha et system som er bærekraftig også når oppmerksomheten er mindre – i en kommunal hverdag.

Kanskje skulle vi se til Sverige på nytt? De ser ikke ut til å oppleve vår bølge av store sammensatte bofellesskap? Der gjør Socialstyrelsen hvert år en gjennomgang av tjenestene og vurderer utviklingstrekkene. Da vil en i det minste kunne se hva som er i ferd med å skje på et mye tidligere tidspunkt. Og kritikk fra Helsetilsynet eller Riksrevisjonen vil trolig veie tyngre enn en forskningsrapport.

Sverige har også sterkere regulering av sektoren enn oss, inkludert mye sterkere rettigheter til tjenester. Muligens burde en tenke i de baner. Jeg tror imidlertid enklere lut er tilstrekkelig eller bør prøves først. Det som framfor noe preget gjennomføringen av reformen på 1990-tallet var de kravene Husbanken stilte for å gi gunstige lån til boliger for utviklingshemmede. Kanskje er det nok å gjeninnføre noe lignende: Mye sterkere føringer fra departement overfor Husbanken, og mye sterkere føringer fra Husbanken overfor kommunene?

Odd Børretsen har en sang der han spør: Er det noen som husker Inger Louise Valle? Hun var justisminister og trodde på alternativ til fengsel. Overfor utviklingshemmede i dag ville det lyde: Er det noen som husker Husbankens rundskriv 1255?