Tros- og livssynsfrihet

Den åndelige dimensjonen

Foto av kvinne

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Den åndelige dimensjonen

Den offentlige helse- og omsorgstjenesten er de senere årene blitt mer og mer bevisst på at mennesket er en helhet. Det helhetlige menneskesyn er blitt en naturlig og integrert del av verdi- og strategidokumentene som styrer helse- og omsorgstjenestene i kommunene og helseforetakene. I et helhetlig menneskesyn likestilles de åndelige sider med de fysiske, psykiske, sosiale og kulturelle sider.

Ulike sider av mennesket henger nøye sammen. Det er vanskelig å gi en god omsorg uten å ta hensyn til dette.

I Rammeplan for 3-årig Sosionomutdanningen (fastsatt 01.12.05 av Utdannings- og forskningsdepartementet) beskrives det helhetlige menneskesyn.

Begrepet «et helhetlig menneskesyn» tolkes forskjellig av ulike aktører i helse- og omsorgstjenesten. Dermed blir også praksisen forskjellig. Selv om en legger stor vekt på det helhetlige menneskesyn og understreker respekten for det enkelte menneske, er det ikke selvsagt at den som hører ordene tenker at åndelige sider hører med i det helhetlige menneskesyn.

Vi kan ikke neglisjere en viktig del av det å være menneske uten at vi samtidig reduserer menneskeverdet. Som i så mange andre sammenhenger avspeiles våre holdninger i måten vi forholder oss til åndelige behov på hos mennesker med utviklingshemming. Vi knytter ofte en livsanskuelse til evnen til å forstå og å reflektere over vanskelige og abstrakte tema. I den sammenheng tenker vi gjerne at mennesker med en utviklingshemming ikke har evne og mulighet til å reflektere over så vanskelige spørsmål. Et livssyn reduseres til en tankeøvelse. Men et livssyn er så mye mer.

Jean Vanier, grunnleggeren av det verdensomspennende fellesskapet L’Arche, sier i sitt foredrag på Kirkemøtet i Trondheim 1999:

«De som beskjeftiger seg mye med teologi, søker etter kunnskap om Gud. De menneskene som jeg lever sammen med, søker ikke kunnskap om Gud – de søker Guds nærvær. Og det er noe annet.»

Hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vår tro og vårt livssyn kun er tuftet på vitenskap og klare fakta? Hos de aller fleste er det element av undring, av håp og tro, av fellesskap og tillitt. I retten til å være et helt menneske ligger retten til å undre seg over livet, «hvor kommer jeg fra, hvorfor er jeg her, hvor skal jeg hen, og er det noen høyere makt – en Gud?»

Erfaringer viser at det er en klar sammenheng mellom tilrettelegging og utøvelse. Der det legges til rette for at mennesker med utviklingshemming får mulighet for å utøve og praktisere sin tro og sitt livssyn, ser vi også at et rikt åndelig liv kan leves. Der denne muligheten ikke gis, er det en betydelig mindre praksis. Ved bruk av et vidt spekter av sanser og uttrykksformer, viser erfaringer at alle mennesker har mulighet for å leve ut de åndelige sider uten at dette er avhengig av et visst funksjonsnivå.

I vårt samfunn blir gjerne det å ha et livssyn, en tro, noe som regnes for å være privat, og som hører til i den intime sfære. Vi snakker ikke gjerne om vår egen tro i møte med fremmende. Mange opplever det som påtrengende om man blir spurt om sitt eget livssyn. Det kan virke som om dette er en av de siste tabuer vi har. I andre land og andre samfunn er dette annerledes. Der oppleves livssyn som en så viktig del av livet, at det er helt naturlig å presentere sitt livssyn også for dem man ikke kjenner så godt.