Tros- og livssynsfrihet

I fellesskap med andre

Foto av mann og kvinne

Foto: Mikkel Hegna Eknes

I fellesskap med andre

For mange mennesker er det å leve ut en tro nært knyttet til det å ha et fellesskap med andre som har samme tro. I de fleste av livets sammenhenger ser vi at de som har samme oppfatning gjerne søker sammen. En rekke mennesker har gjennom et åndelig fellesskap også knyttet sterke sosiale bånd. Noen har hele sitt sosiale nettverk i sitt tros- eller livssynssamfunn. I et slikt fellesskap kan en få omsorg, oppgaver og vekstmuligheter, men også oppleve begrensinger og stagnasjon.

Først og fremst må mennesker som har en funksjonsnedsettelse bli møtt som enkeltmennesker, og ikke som grupper. Det utfordrer medlemmene i de ulike tros- og livssynssamfunn til å bli kjent med den enkelte. Da vil funksjonshemmingen komme mer i bakgrunnen og enkeltmenneske med sine sterke og svake sider komme mer fram. Å gi mulighet for individuelle kontakter og kjennskap utfordrer også de som er tjenesteytere til å kjenne sin egen rolle, og å vite hvor grenseoppgangene for deres involvering går.

Når tryggheten i et fellesskap er til stede, vil det også åpne opp for deltakelse. I et fellesskap av likeverdige er det naturlig at alle får delta ut fra sine forutsetninger. Å få være aktiv og prege helheten gir følelse av å være en viktig brikke sammen med andre. Eksemplene på aktiv deltakelse i trosfellesskap er mange. Det er fantasien og ikke funksjonshemmingen som setter grenser. Erfaringen er, så å si uten unntak, at det å få en oppgave har svært mye å si for trivsel og opplevelse av egenverd. Selv de som har store utfordringer fysisk så vel som psykisk vil kunne bidra.

Mennesker som har en utviklingshemming kan ha problemer med selvinnsikt - å kunne se sine egne sterke og svake sider. Gleden ved å være sentral og få oppmerksomhet på egen person kan få noen til å ta rollen som bajas eller klovn. Grenser skal settes ut fra respekt for den enkelte. Mennesker som har en utviklingshemming skal slippe å gjøre seg til latter, eller overta all oppmerksomhet. Ethvert fellesskap vil fort bli utmattet av denne form for fokusering. Det er viktig å stille krav og sette grenser. Men det må gjøres ut fra den kunnskap man har om det enkelte menneske. Grenser gir trygghet og kjøreregler for hvordan man skal forholde seg i et sosialt fellesskap.

Noen vil gjerne gjøre seg fortjent til sin plass ved å gjøre alle til lags. Det er viktig at man er bevisst faren for utnytting og overtramp. Sårbare mennesker er ekstra utsatt, og det er et felles ansvar å også ha oppmerksomhet rundt dette.

For mange mennesker, kanskje særlig innenfor tro - og livssynssamfunn, kan mennesker med funksjonsnedsettelse bli gjenstand for stor omsorg. Man ønsker å gjøre vel mot den som har behov for bistand. Det kan resultere i at den man hjelper får en passiv mottakerrolle og blir stakkarsliggjort. For noen vil dette være med på å ufarliggjøre den som er hjelpetrengende.

Det er mindre utfordrende å hjelpe noen enn å ta dem imot som likeverdige medlemmer. Hensikten er velmenende, men gir sterke signal om hvem som er sterk, og hvem som er svak, hvem som gir, og hvem som tar i mot.

Knut på 38 har sin faste plass i dugnadsgjengen som møtes hver 14.dag for å gjøre forefallende arbeid i kirken. Han kommer sammen med sin støttekontakt.

Knut har lite verbalt språk og støttekontakten er med å formidle det han ønsker å si.

I dugnadsgjengen opplever Knut at hans arbeidsbidrag er etterspurt og han er også en del av et større sosialt fellesskap. Han møter kjente ansikt når han går til gudstjeneste, og han savnes når han ikke kommer. Fremfor alt opplever Knut å være en viktig person for fellesskapet; en som har noe å bidra med.

Sosial isolasjon og ensomhet er et generelt problem, og rammer mennesker i alle aldre og samfunnslag. Ensomhet kan være alt fra å ikke ha noen å prate med, ikke bli buden til fest, til å måtte sitte alene på kirkebenken. For den som er ensom kan alle innenfor fellesskapet være en stor ugjennomtrengelig masse.
Det å ha en utviklingshemming eller en annen funksjonsnedsettelse kan gjøre det ekstra vanskelig å bryte ensomheten. Fordommer og utrygghet overfor det som er annerledes, er med på å stenge mennesker ute fra fellesskapet. Vi vet at sosial isolasjon kan føre til dårligere fysisk og psykisk helse. Motsatt kan et støttende sosialt nettverk gi trygghet og trivsel som fremmer utvikling på alle områder.

I vårt samfunn tuftes de fleste fellesskap på tanken om likeverd og rettferd. Diskriminering av mennesker som har ulike forutsetninger er i ytterste konsekvens et angrep på demokratiet i vårt samfunn. Derfor må likeverdstanken må holdes høyt både i tros- og livssynssamfunn og i samfunnet generelt.