Utfordrende atferd

Det er flere problemer med egenskapsforklaringer og indre forklaringer – vi nevner de viktigste.

(A) For det første kan egenskapsforklaringene og samlebetegnelsene ”dum”, ”slem” ”lav intelligens”, ”arvesynden” føre til at vi stopper videre undersøkelser – utageringen er jo forklart! Når vi kopler at forklaringen er slik at den ikke gir innspill til tiltak, og at vi uansett "setter i proppen" for videre undersøkelser, så er det ikke rart om hjelperne blir oppgitt.

(B) Når vi setter i proppen for videre undersøkelser så skjer følgende: Viktige årsaker i omgivelsene, som vi eventuelt kan påvirke, blir aldri oppdaget. Medisinering kan være viktig, men vi ender ofte opp med medisinering som eneste mulighet når egenskapsforklaringer stopper vår nysgjerrige søken etter påvirkbare årsaker.

(C) Falske forhåpninger kan skapes når det blir satt en samlebetegnelse på årsakene til utagering. Med ett kan vi få en følelse av at saken er oppklart. Noen ganger kan det være et problem med tradisjonell diagnostikk. Diagnosen blir satt og følelsen av å kjenne fullt og helt til årsakene kan spre seg. Diagnostisering er et viktig første steg, men det må følges opp blant annet av miljødiagnoser og utredning av livskvalitet og velferdsstandard som innspill til miljøtiltak. Vi slår et slag for å forklare utagering ved å foreta gode miljødiagnoser eller funksjonelle analyser.

Før vi foretar miljødiagnoser må vi ha en oversikt over problemets størrelse – vi trenger en basislinje.

Men aller først: Det må undersøkes og utelukkes om utagering kan skyldes biologiske forhold som syndromer, skader, sykdom og bivirkninger av medisiner. Det er det som kalles en somatisk differensialdiagnostikk. Kapitlet til Ivar Mæhle i boken Utredning og diagnostisering er lettlest og inneholder en sjekkliste som alle kan forholde seg til – sjekklisten er super!