Utfordrende atferd

I alle personalmiljøer blir det pratet om utfordringer og dilemmaer rundt tjenestemottakerne. I noen tilfeller begrenser denne praten seg til her-og-nå situasjoner der tjenesteyterne får tilbakemelding på det som er vanskelig av en kollega, for så å gå inn og prøve på nytt med en annen framgangsmåte. Det er en form for uformell veiledning.

Fordelen med en slik type veiledning er at den tar tak i utfordringen mens den fremdeles er varm. En kan komme med råd og tilbakemelding som blir mer presise enn de hadde vært etter en tid. På den anden side kan veiledningen bære preg av at det er mye følelser inne i bildet. En slik type veiledning forutsetter et trygt personal miljø, der egen prestisje må vike for fellesskapets beste. Å be om hjelp, kan virke enkelt, men i noen miljøer vil det å be om hjelp bli sett på som manglende kompetanse.

Erkjennelsen av at ingen kan alt, og at alle har noe å lære, vil være en viktig faktor innenfor den uformelle veiledningen.

Faglig veiledning er en veilednings form som har en viss tradisjon innenfor arbeid med psykisk utviklingshemmede. Med utgangspunkt i en problemstilling skal personalet som søker hjelp få innspill som i sin form kan virke rådgivende. Veilederen er med bakgrunn i sin faglige tyngde og praksiserfaring den som skal styre samtalen i ønsket retning. Veilederen er ekspert på sitt fagfelt, og de som ønsker veiledning kommer til ham eller henne nettopp fordi det er noen som vet mer og kan gi dem mer innsikt slik at de kan bli bedre i stand til å løse de utfordringer de står over for.

Marte Meo betyr av egen kraft. Det er en relativ ny veiledningsform innen for arbeidet med utviklingshemmede. Video er et sentralt redskap. Veilederen tar opp video som viser samspill mellom tjenesteyter og mottaker. Veiledningen skjer på bakgrunn av de bildene som en har tatt. Veileder bruker bildene aktivt. Ett av poengene er at den som blir veiledet ikke skal føle seg vurdert, men få øynene opp for tjenestemottakernes behov, og hva han eller hun profiterer på av det vi gjør og sier. Metoden blir da en modnings prosess for den som blir veiledet, som er en motsetning til veiledningsmetoder som gir råd.

Målet med metoden er at tjenestemottakeren skal oppleve en hjelp til selvhjelp. Et sentralt spørsmål vil være hvordan nærpersonene kan gi støtte slik at tjenestemottakeren får den ønskede utvikling. Ved bruk av video vil neste utviklingstrinn bli mer konkret. Vi har vel alle opplevd at det kan være vanskelig å vite hvor vi skal legge listen. Noen ganger legger vi den for lavt og undervurderer, og vi kan oppleve stagnasjon og kjedsomhet. Andre ganger legger vi den for høyt og får manglende mestring og usikkerhet.

Her kan det ligge en kime til mye av den utfordrende atferden vi opplever hos utviklingshemmede. Ved å benevne egne og tjenestemottakers handlinger, en aktiv anerkjennende kommunikasjon og ha tydelig markeringer på overganger, kan vi som tjenesteytere gi den støtte som trengs for å gjennomføre aktiviteter som i utgangspunktet kan oppleves for vanskelig, for våre tjenestemottakere.

---