Samhandling - om relasjoner
En anerkjennende relasjon
Foto: Sidsel Andresen
Målsettingen for relasjonen er at du som hjelper skal bidra med den hjelp som er nødvendig for at personen med utviklingshemming skal oppnå god livskvalitet. Hva som kan defineres som god livskvalitet vil variere fra person til person. Og det vil ikke være mulig å nærme seg denne målsettingen uten at man er villig til å anerkjenne hovedpersonens uttrykte ønsker og behov.
Har du utviklingshemming vil du til stadighet bli møtt med hindringer, overprøvinger og stengsler når det kommer til å ta valg og beslutninger. Og tjenesteytere er ofte den største hindringen. De mener ofte å vite best. Og et mye brukt argument for ikke å anerkjenne personen med utviklingshemming sine ønsker og behov er faren for at de ikke ser konsekvensene av egne valg. Vi har derfor en stor utfordring i å få frem hva personen ønsker og har behov for i sitt hverdagsliv.
Hvorfor er det slik at vi har så vanskelig for å gi fra oss makt? Hvorfor har vi til stadighet behov for å vurdere utviklingshemmedes intellektuelle ferdigheter om hvorvidt de virkelig forstår konsekvensene av sine valg? Er det ikke slik at vi alle gjør valg med uheldige konsekvenser?
På denne måten kan vi også lære av våre erfaringer og gjøre mer overveide valg siden. Denne utfordringen blir ekstra tydelig i relasjonen til utviklingshemmede som har vist utfordrende atferd. I det øyeblikket man tar i bruk uttrykksmåter som regnes som sosialt uakseptable, får dette konsekvenser for hvordan omgivelsene tenker om deg og møter deg i fremtiden. Utfordrende atferd er en form for karakterisering som blir hengende ved personen, og som ofte benyttes som argument for å legge prinsipper om selvbestemmelse til side.
Eksempel
Nils Ottar slo en gang en forbipasserende da han var på butikken. Etter den gangen har personalgruppen i bofellesskapet kommet frem til at det ikke lenger er forsvarlig å gå på butikken sammen med ham. Dette resulterte i at flere og flere av tjenesteyterne avslo hans ønsker om å delta på andre offentlige arenaer.
Dersom vi opplever at vi ikke blir sett og hørt av vår samtalepartner bidrar dette til å markere en avstand i relasjonen. Dette vil påvirke forventningen vi har til å oppnå en felles forståelse. Og vi mister gjerne motivasjonen for å kommunisere med den andre. Samtalepartnerens anerkjennelse er med andre ord avgjørende for at en ser mening i å formidle egne ønsker og behov.
Eksempel
Kåre var avvisende til å delta i aktiviteter som personalet tok initiativ til og dette uttrykte han ved å nekte å stå opp om morgenen. Han har buss og tog som en stor interesse. Man tok fatt i og møtte ham på denne interessen som han så tydelig formidlet. Personalet måtte redefinere sin rolle som ekspert i saken der de hevdet at tog og bussreiser ikke var mulig å gjennomføre på grunn av risikoen for at han kunne skade andre reisende og stikke av. I dag står han opp, ikke bare for å ta buss, men også for å bli med på andre ting. Han har fått hjelp til å fylle livet med noe han finner lystbetont og meningsfylt. Det noe som i stor grad kan i stor grad forklare at antallet konflikter med og skader på personalet er kraftig redusert.
En annen konsekvens av at tjenestemottakere ikke opplever å bli hørt og sett kan være at han/hun må ta i bruk gester og uttrykksformer som garanterer oppmerksomhet. Negativ oppmerksomhet er tross alt bedre enn ingen oppmerksomhet.
Eksempel
Pål viste stor glede over å få delta på aktiviteter sammen med naboene i bofellesskapet. Men ofte snudde dette, og han kunne etter en stund gjøre forsøk på å skade andre deltakere eller inventaret. Han kunne også velge å gjøre sosialt fornedrende handlinger som medførte at han ble fulgt eller ført tilbake til egen leilighet. Man tolket dette dit at kommunikasjonsvansker hindret Pål i å ta den plassen han ønsket i sosiale lag med naboer. Riktignok fikk han bekreftelser av personale som fulgt ham til aktiviteten, men det handlet gjerne om at han først og fremst ønsket å bli sett av naboer og andre som deltok. Ved å si det han viste tegn for høyt, bidro personalet til at han kunne få påvirke hva gruppen snakket om, og han fikk på denne måten hjelp til å skaffe seg positiv oppmerksomhet. Det var ikke lenger nødvendig å ta i bruk drastiske midler for å bli sett og hørt i gruppen.
Din innblanding vil ikke bare kunne oppleves som et hinder for personen med utviklingshemming sine egne ønsker. Det vil også kunne bidra til en opplevelse av nederlag ved at du understreker manglende kunnskaper og ferdigheter hos den andre. Det er derfor viktig at du overveier om din innblanding virkelig er nødvendig. Og at du i tilfeller hvor du deler av dine kunnskaper, sørger for å ivareta den andre sin opplevelse av selvstendighet. Ved å spille på den andre sine ressurser, presentere et nytt valg og krydre med litt humor og selvironi, kan du gi personen en opplevelse av å mestre problemet ved selv å velge en ny løsning.
Hva gjør du?
Du hjelper Ronny med å forberede seg til å dra til dagsenteret. Du vet at han er glad for å ha fått frem dongerijakken etter vinteren, og har sett at han velger denne uavhengig av hvilket vær det er. Hva gjør du?
Kan dette bidra til å understreke at han ikke tenker over at det regner og at det dermed oppleves som et nederlag for Ronny? Kan dette oppleves som en irettesettelse fremfor hjelp?
Kan det hende at Ronny vil undre seg over hvor dongerijakken er blitt av? Dersom han etterspør den, ville du kunne fange dette opp? Og ville du hentet jakken til ham?
Ved å velge å dele av dine erfaringer tidlig gir du Ronny mulighet til å ta regnværet med i betraktning før han gjør sitt valg. Og dersom han allikevel skulle velge dongerijakke; ville det egentlig gjøre så stor skade?