Hva er autismespekterforstyrrelse?

Utfordrende atferd

Sint person
Foto: Madstreetz (CC BY ND 2.0)

Som nevnt under delen om selvstimulering – kan enkelte selvstimulerende atferder skape helseplager og medisinske konsekvenser for personene – og for slik selvstimulerende atferd må det vurderes om de heller bør beskrives som utfordrende atferd. La oss definere hva vi legger i begrepet utfordrende atferd:

Utfordrende atferd er en betegnelse som dekker mange andre termer eller begreper som finnes i litteraturen. Begreper som uønsket atferd, problematferd, antisosial atferd, overskytende atferd, atferdsvansker, negativ atferd, uakseptabel atferd m.fl. benyttes i litteratur som omhandler atferdsendring hos mennesker med ASF og/eller utviklingshemming. Å betegne atferd som ikke følger samfunnsnormene, eller de “uskrevne” reglene for sosialt samspill som utfordrende byr på en viss optimisme!

De aller fleste som arbeider innen helse- og sosialtjenesten gjør dette nettopp fordi de bryr seg om andre og ønsker å utgjøre en forskjell i andre menneskers liv. I tillegg vil de fleste arbeidstakere ha ønske om stadig å utvikle seg og oppnå nye mål eller resultater. Derfor er det å arbeide med utfordrende atferd både spennende, motiverende og krevende.

Personer med ASF og/eller utviklingshemming kan ofte fremvise ulike utfordrende atferder som del av sitt atferdsrepertoar – men det er viktig å presisere at utfordrende atferd ikke er et spesifikt kjennetegn for personer med ASF, ei heller for personer med utviklingshemming. Den utfordrende atferden som disse personene og andre fremviser må heller settes i en funksjonell sammenheng, altså må man undre seg over hvorfor den utfordrende atferden viser seg hos de ulike personene (Helsedirektoratet, 2015). Dette tema vil bli nærmere beskrevet og forklart i kursets del 4, kapittel 2 om personalatferd.

Allikevel må vi beskrive dette med funksjonell sammenheng litt mer før vi går videre på tema om utfordrende atferd. Med funksjonell sammenheng menes; hvilken sammenheng har atferden som personen fremviser med reaksjonene i personens omgivelser? Som tidligere beskrevet har personer med ASF og/eller utviklingshemming oftest vansker med språk og kommunikasjon. I tillegg har de ofte vansker med sosiale situasjoner og fleksibilitetsvansker. Dersom en person ikke har utviklet et vokalt talespråk som fungerer i kommunikasjon med andre, og grunnet nedsatte motoriske ferdigheter kun kan bruke få og enkle tegn for å kommunisere egne behov og ønsker, kan personen komme i situasjoner hvor han/hun ønsker å endre på situasjonen uten å ha kommunikative ferdigheter til å formidle dette. La oss illustrere med et eksempel;

Gutten har svært begrenset funksjonell kommunikasjon med sine omgivelser bestående av noen få enkle tegn og en bilde-kommunikasjons perm (ca. 150 bilder). Han følger en fast struktur gjennom skoledagen, med samme økter og pauseaktiviteter hver dag. Skoledagens struktur er visualisert gjennom en dagsplan som henger på veggen i undervisningsrommet, og øktene og aktivitetene gjennomføres etter fast struktur på samme måte, hver dag.

I eksemplet over er det tydelig at guttens utfordrende atferd er forsøk på å formidle at han har vondt under foten, eller at steinen i skoen er ubehagelig. Hans første forsøk på å formidle at noe er galt er når han setter seg ned. Når han erfarer at dette ikke fungerer – viser han andre utfordrende atferder for å forsøke å gjøre seg forstått. Uheldigvis i dette eksempelet forstod ikke spesialpedagogen guttens kommunikasjon (de ulike utfordrende atferdene han fremviste) før turen var over og hun fant steinen som lå i skoen hans – da ble det lett å forstå hvorfor han viste den atferden han gjorde.

Utfordrende atferd

(video uten lyd)


Å se på utfordrende atferd som en form for kommunikasjon for så å analysere hvorfor atferden oppstår, hva atferden er uttrykk for og hva personen som viser den utfordrende atferden forsøker å oppnå – kan lede oss på rett spor i vårt forsøk på å tyde og forstå den utfordrende atferden.

Hvilket av disse to utsagnene er riktig?
[Klikk på svaralternativene]

Nei, de kan ikke det. I hvert fall ikke enda. Men det har blitt vanligere å gjøre genetisk utredning av personer som utredes for eventuell autisme, særlig hvis de i tillegg har utviklingshemming.

Nei, det er å undervurdere diagnostiseringsprosessen. Det kreves grundighet, og tverrfaglighet er en stor fordel. Dette skal overlates til erfarne og kompetente fagfolk.


  • Helsedirektoratet. (2015). Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming.
  • Vermeulen, P. (2008). Jeg er noe helt spesielt. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Wing, L. (2003). The autistic spectrum (rev.). London: Constable & Robinson.
  • World Health Organization. (1992). The ICD-10 Classification of Mental and Behavioral Disorders. Diagnostic Criteria for Research. Geneva: Author.