Utviklingshemmedes historie

Byttinger, manndrap og levende folketro

Byttingmotivet har dype røtter i norsk folketro. Det er kjent fra en skildring av «Bytingen på Joramo» (Norsk Folkediktning bd 3):

«Han såg ut i andletet som ein gammal verbarka kall. I augo var han raud som ein mort. Han hadde eit hovud så langt som eit hestehovud og så tjukt som eit kålhuvud.: Men føtene var som ein sauelegg, og på kroppen var han som fjorgammalt spekekjøtt»

Fra «Bytingen på Joramo»

Vanskapninger har det vært til alle tider, og jo mer dyrisk de skildres, desto enklere er det å forstå at overtro om byttinger fikk fotfeste. Martin Luther ga næring til forestillingene om de onde makters medvirkning med sin relativt eksakte «innbyttedato»: (…) det er sant at djevlene ofte bytter bort småbarn i de første seks uker og legger seg selv i deres sted, som han uttrykte det, den tyske kirkefader.

Det å sette ut et barn i skogen eller henge det på fjøsveggen i ei gryte, påskrevet merkelappen «bytting», var jo på sett og vis en form for barmhjertighetsdrap. Og Luther hadde anbefalt å kaste byttingen i Moldau og påta seg ansvaret for manndrap. Men uavhengig av om motivet var ondskap eller angst for de underjordiske, må fortvilelsen over å ha fått et sterkt handikappet barn uten evne til utvikling alltid ha vært en kilde til tanken om at det hadde vært bedre å la barnet dø. Den amerikanske forfatteren Pearl S. Buck, Nobelprisvinner i litteratur i 1938, drøftet åpenhjertig slike tanker omkring sin åndssvake datter, som var den tids betegnelse på utviklingshemmet.

Å tenke slik er en ting. Å ta ett skritt videre og uttrykke et ønske om dette, kjenner jeg bare til ett eksempel på.

Overlege Ole B. Munch ved Emma Hjorths Hjem hadde en gang på begynnelsen av 1950-tallet en foreldresamtale der barmhjertighetsdrap, eller eutanasi som det heter på fagspråket, var samtaleemne. Foreldrene var fortvilet over barnet som var selvdestruktivt, akte seg rundt på golvet og slo hodet til blods mot radiatoren, igjen og igjen. Vi kalte dem «radiatorpasienter», sier Johannes Bødtker som ble fortalt dette. Han var reservelege ved institusjonen i 1955-56. «Overlege Munch og jeg brukte eutanasien mot de utviklingshemmede under det tyske naziregimet som referanse da vi diskuterte dette», sa Bødtker (intervju 01.04. 2005).

Ønske om barmhjertighetsdrap skal angivelig ha forekommet et sted i Nord-Norge en gang tidlig på 1900-tallet. Da søkte foreldrene til et åndssvakt barn Kongen om å få lov til å kvitte seg med ungen. Dette hevdes hardnakket av nålevende folk som har kjent denne historien gjennom hele sin oppvekst, overlevert fra foreldregenerasjonen som var jevnaldrende med den åndssvake. Hvis det nå var sant, er det all grunn til å tro at Kongen avslo søknaden om å «tilintetgjøre» barnet.

Underteksten i slike fortellinger er ofte å få fram den ondskap som fantes «midt i blant oss». Over slike temaer spinner mytekverna på høygir. Og dersom graden av ondskap skal opp til vurdering, er det da ikke også på sin plass å undersøke i hvor stor grad også «bygdedyret» er besatt av djevelen? Folkesnakket kan jo være en like nådeløs bøddel som en hvilken som helst skarpretter.