Utviklingshemmedes historie

Kristoffer med kvisten - på legd i moderne tid

Institusjonsvesenet som på ytterst nølende vis vokste fram i norsk åndssvakeomsorg var i prinsippet et brudd med det gamle, før-kapitalistiske forsorgssystemet. Men det er et slående trekk ved den nye omsorgen langt inn mot midten av 1900-tallet at den bærer fortidas fødselsmerker. Det er som om middelalderen ikke vil slippe taket, til tross for at industrisamfunnet er vel inne i sitt andre hundreår i norsk historie.

Så seint som i 1920 viste folketellingen at av rundt 6.500 som ble kategorisert som åndssvake, var nesten 2.500 privat forsørget. Dette kan langt på vei ses som en forlengelse av systemet med legd. Og det til tross for at den middelalderske legdsinstitusjon var opphevet 20 år tidligere ved innføring av en ny fattiglov som ble vedtatt 19. mai 1900.

Allerede Magnus Lagabøters lov inneholdt regler for underhold av fattige ved flytting fra gård til gård. Blant de fattige var selvsagt mange med ulike skavanker som ikke kunne forsørge seg selv. Dette eldgamle systemet skriver seg antakelig tilbake fra eldre tider enn Lagabøters lov på 1200-tallet. Det gikk ut på at underholdspliktige måtte ta imot underholdstrengende på omgang – eller på legd. Også andre ordninger var knyttet til dette systemet, som den såkalte lisitering eller bortlisitering. Det var en form for auksjon på fattiglemmer som bøndene kunne by på.

Nok en form for tildeling av arbeidskraft var bortakkordering. Det var en mer diskret form for avtale mellom fattigvesenet og den enkelte forpleier. Så seint som i 1894 var det rundt to og et halvt tusen personer på legd i Norge, særlig knyttet til storgårdene på Østlandet. Da legdsordningen ble avviklet, annonserte Fattigloven av 1900 den nye tid, formulert slik i Salmonsens konversationsleksikon:

«… Fattige maa ikke bortsættes ved Licitation. De Trængende skal efter Omstendighederne forsørges enten i Pleje- ell. Arbeidshjem, hos Private, ved Understøttelse i Hjemmet ell. ved Indlæggelse paa Sygehus.»

(bind VII, København 1918)

Men tross avvikling av dette systemet var akkordering en vanlig forsørgelsesmåte ved århundreskifte; det var om lag 20.000 som var bortakkordert på landsbygda. Andelen sank noe, men ikke mye fram mot 1920-tallet (Seip, 1984, s. 146). Dette systemet var en vesentlig del av forsorgen inntil den store utbygging av sinnssykehus mellom 1900 og 1920 var gjennomført. Men siden den landsomfattende norske åndssvakeomsorgen ble utbygd seinere enn de aller fleste land vi liker å sammenlikne oss med, varte altså restene av dette legdsystemet til langt inn i mellomkrigstida.

MannFå forfattere har bedre enn Gabriel Scott maktet å skildre den fortvilelse og den armod som et fattiglem på legd måtte oppleve innenfor dette systemet. I romanen Stien – eller Kristofer med Kvisten- følger vi oppveksten til den ulenkelig lange Kristofer med sine stankelbein, sin alt for korte overkropp og sitt alt for lille hode. Han er i tillegg stam, har «tungefeil» og blir dermed et klassisk mobbeoffer på skolen. Han kues under en alkoholisert og tyrannisk far, blir liggende til sengs i årevis med en ryggplage og opplever at hans snille og omsorgsfulle mor dør i senga si i naborommet, tynget av fortvilelse over hvordan det skal gå med lille, lange Kristofer når han skal overlates til den følelseskalde faren.

Til slutt kommer fattigvesenet og griper inn, motvillig, mot de elendighetstilstander som alle har sett i lange tider. Kristofer kommer på legd i den ikke navngitte sørlandsbygda der dette foregår.

Gabriel Scott skreiv boka i 1925, men han var født i 1874, så det er grunn til å tro at hans kunnskap om emnet skreiv seg tilbake fra hans oppvekst, altså før legdsystemet formelt ble opphevet med Fattigloven av 1900. Men som den sosialt engasjerte og av og til polemiske forfatter Scott var, noe han kanskje i enda større grad viste i 1938 da han kom med brannfakkelen De vergeløse, hadde han et klart siktemål med romanen.

Hans beskrivelse var neppe bare fra forgangen tid, men et innlegg i debatten om hvordan hans samtid tok vare på de svakeste i samfunnet. Hans innspill ble da også hørt - og brukt - som den viktigste skjønnlitterære referansen i Forslag til lov om forsorg for åndssvake som ble lagt fram som et privat lovforslag av Norges Barnevernråd i 1927.

Scotts roman er et flengende oppgjør med omgangsordningen der fattigunger og foreldreløse sendes fra gård til gård. Tilsynsmannen og hans hjelpere som henter Kristofer i forkommen tilstand diskuterer hva de skal gjøre med gutten:

«Vi får la Tønnes Vrålstad få han» –, sier en. «Ja, men det er så kleint stell, var det ikke bedre hos Torvald i Åna?», sier en annen. «Torvald, sa en og smakte på det og så ut som det smakte vondt.» Så griper lensmannen inn: «Sett han på omgang – det blir det beste for han, så får han forandring iblant, det er jo ikke like kleint overalt.»

Avgjørelsen har falt for den sengeliggende og vanskjøttete gutten:

«I to lange dager stod Kristofer på låven hos Petra, hun holdt på å male i huset og kunde ikke ha ham annet sted, og Petra gikk fra og til og så til kyrne og så til gutten, som stod der som et annet lik, og satte mat og drikke for dem og var forresten like glad. Å kom endelig Torvald i Åna, som skulde være første legdyderen hans og trekke av med ham for godt».

Deretter bar det videre til neste tilfeldige stopp, og neste … og neste:

«Det knep med plassen på Faret, hvor Kristofer bodde det siste, de drev med forpleining av åndssvake barn, og hadde hele huset fullt, men en til tenkte de vel og flyttet ham ut i fjøset, straks buskapen var sluppet på skogen, der lå han i en av båsene og hadde liksom et rum for sig selv. Et stykke i fra stod en rund ku som skulde kalve i neste måned, så passet han den med det samme og var ikke alene om natten, men hadde et levende vesen hos sig.» Og mens han ligger der i fjøset, blant spindelvev og fluesurr beskriver Scott guttens drøm: «Men inni ham er det en sår lengsel, han vil vekke drømmen tillive, kalle riket tilbake igjen, hente de op av sitt dypeste indre, skape det om i sig i gjerning, i liv …»

Kristofers eneste trøst i livet var en liten dombjelle han fikk som guttunge. Denne følger ham på ferden gjennom hans strie liv – og symboliserer drømmen: Han vil bli hjuring, han vil gjete sauer på heia og håper inderlig at Nils, gjeterbasen, vil akseptere tilbudet om å ta Kristofer i opplæring.

Så en dag på forsommeren, etter å ha fulgt sin fars båre til graven, gikk han til Faret og hentet eiendelene sine og sagt takk for seg: «… Gunhild og Emma, de åndssvake søstre, hadde fått følge ham tvers over tunet og stå bak gjerdet og se når han gikk. De stod der og søkte hverandre alt mens de holdt hverandre i hånden, to arme, fortapte skapninger, som hungret efter litt godhet og varme og frøs i frosten fra menneskenes sinn.

De stod der som to små sauer bak gjerdet og så ut av sine sjelløse ansikter med et underlig sorgfylt blikk – og på en gang satte de i en tuting, en fortvilet og sørgelig lyd, som stakk i ham som en lang torn. Han måtte gjøre sig hård der han gikk …» Kristofer gir seg i vei opp på fjellet og blir litt nølende tatt imot av Nils og hans to assisterende hjuringer. Et inderlig forhold oppstår mellom den gamle basen og den unge, stamme og stotrende gjeter-lærlingen, Nils blir nærmest en far for den foreldreløse gutten, og Kristofer vinner på sin side Nils’ respekt ved sin samvittighetsfulle lærenemhet.

Til slutt, etter fire sesonger med gjeting i de sørlandske fjell, gir den gamle fra seg hele ansvaret for gjetinga til den utlærte gjeteren. En tilsynelatende håpløs vanskjebne er vendt til en vakker fortelling om vennskap og tillit og sjølhjulpenhet.

Gabriel Scotts roman har noe allmenngyldig ved seg som, tross den umiskjennelige tidskoloritt, bærer fram det enkle og evige budskap om å tro på menneskets muligheter til personlig utvikling, også der de fleste odds peker i gal lei.