Utviklingshemmedes historie

Ole B. Munch

Pioner og patriark, stubbebryter og stabukk

I juli 1946 tiltrådte legen og psykiateren Ole B. Munch stillingen som overlege og direktør for Emma Hjorths Hjem.

Noe av det første han gjorde i sitt nye embete var å legge fram et omfattende PM til departementet, datert 9. juli 1946. Det kan betraktes som hans tiltredelseserklæring, og det kom til å danne mye av grunnlaget for den innstilling som drøyt to år etter ble levert fra komiteen av 1946 «for å førebu planlegging av ny sentralsanstalt for åndssvake».

Dette var i realiteten grunnmuren for den landsomfattende utbygging av omsorgen som snart skulle vedtas. Så her hadde åpenbart noen snakket sammen, og Munch hadde begynt på hjemmeleksa i god tid før han gikk løs på oppgaven som overlege, direktør og også som Statens konsulent for åndssvakesaker. For her var nok å ta fatt i da han sommeren 1946 brettet opp ermene og begynte på den store gjenreisning etter krigen.

Eller skal vi heller si nybrottsarbeid? For det var jo ingenting å gjenreise der ingenting hadde vært reist. Tokerudhjemmet var et konkursbo etter krigen, kondemnabelt og ubeboelig etter alle andre mål enn norsk åndssvakestandard, nedslitt etter flere tiår med sparepolitikk, og med kun to bygninger som under tvil kunne rubriseres som «moderne», dvs. nyere enn 20 år. Resten av bygningsmassen besto av hus fra 1800-tallet, med unntak av en avdeling fra 1910. Det var ingen overdrivelse da Munch i ettertid, i heftet for hjemmets 50-årsdag under statlig forvaltning, skriver at «Emma Hjorths Hjem var ved frigjøringen i en forferdende forfatning». Andre uttrykte seg atskillig krassere.

Denne stillingen var blitt utlyst allerede året før, 14. august 1945. At dette var et uttrykk for helsedirektør Karl Evangs utålmodighet, er i denne sammenheng en parentes, men i norsk åndssvakehistorie et helt sentralt poeng. For under krigen var pleiehjemmene blitt overført fra Kirke- til Sosialdepartementet, noe den medisinske fagekspertise lenge hadde ivret for. Dermed var det ingen iver etter å reversere vedtaket fra 1941, og i stedet hastet Evang i vei og utlyste den viktige lederstillingen uten å informere Kirkedepartementet.

Evang innrømmet at han hadde gått for fort fram, men begrunnet det med at han hadde tenkt å «få fart» i åndssvakesaken med opprettelsen av denne stillingen. (Simonsen, 1998, s.371). Mye kan tyde på at Munch var utsett til stillingen som overlege på forhånd. I følge eget utsagn var han blitt bedt om å søke jobben. Og han var i gang med forberedelser året før tiltredelsen.

Han startet en omfattende studieturné til Sverige alt i september og oktober 1945 og en tilsvarende til Danmark som med avbrekk strekker seg fra mars til august i 1946. Han hadde også et studieopphold i København i 1946 som ledd i etterutdanningen som barnepsykiater, noe han antakelig kombinerte med ekskursjonene.

Det er sannsynlig at hans plan for å bli spesialist i barnepsykiatri, noe han ble i 1954, var en av de faglige årsaker til at Munch fikk jobben som overlege.

Under en konferanse i Norsk psykiatrisk forening i desember 1945 holdt han et innlegg der han antyder at det skal komme til en løsning på det som hadde ligget som en verkebyll i norsk offentlighet siden lenge før krigen: «Hvad åndssvakeforsorgen angår har psykiatrene vært årvåkne nok til å reise krav, og denne sak blir vel nå løst også i vårt land, til stor nytte for det øvrige arbeid for nervøse barn. Åndssvakeforsorgens spesielle problem fikk sin debatt på vårt landsmøte i høst», opplyser Munch som i samme innlegg slår til lyd for opprettelse av en konsulentstilling for de psykiatriske skolehjem – noe som også peker fram mot en modell for åndssvakeomsorgen.

Et visst innslag av oppofrelse og et anstrøk faglig optimisme må kunne sies å ha ligget bak ønsket om overlegejobben. Men mye tyder på at dette også var en ferd inn i et så ukjent landskap at kartet raskt måtte justeres i forhold til terrenget. Og når det gjaldt den faglige forankring som Munch hadde, så må det slås fast at han, som andre i det medisinske miljøet, var preget av det tankegods som mellomkrigstida bar fram, ikke minst slik det nedfelte seg i Sosiallovkomiteens innstilling. Den var som sagt i all hovedsak ferdigskrevet i 1940, men forelå først trykt i 1946, mer enn ti år etter at komiteen var nedsatt.

Sosiallovkomiteen var sterkt påvirket av en medisinsk ledelsesmodell etter dansk mønster, personifisert gjennom den danske overlege H. O. Wildenskovs tette samarbeid med komiteen. Han var leder for de Kellerske anstalter ved Brejning sør i Jylland og altså en av de gigantiske danske sentralinstitusjoner. Wildenskov hadde før krigen refset den norske stat for dens elendige åndssvakestell. Danskenes storstilte internering av de åndssvake siden før 1.verdenskrig konsentrerte seg særlig om å kontrollere de lettere åndssvake som angivelig skulle være den største samfunnsmessige fare. I komiteens innstilling lyder det slik der det snakkes om det skrikende behovet for «arbeidsheimer og virkeheimer og heimer for asosiale og kriminelle åndssvake»:

«Det er innlysende at det er de voksne debile – som også er de sosialt farligste og vanskeligste – som det hittil har vært sørget minst for, og som det gjelder å få under kontroll (…) En stor del av klientelet i skolehjem, fengsler og arbeidshus, omstreiferhjem og lignende hører til her». (Sos.lovkom. s.11).

Så når den danske kritikken av norsk unnfallenhet runger – og gir gjenlyd blant leger og psykiatere i Norge – er det ikke bare av omsorg for «de ulykkelige», men også med klare referanser til samfunnsfare i rasemessig eller eugenisk forstand:

«Av eugeniske grunner må samfunnet sikre seg mot uhemmet forplantning av åndssvake og derfor ta hånd om dem. Forholdet er nemlig det, at de åndssvake viser en ganske stor forplantningshyppighet, særlig gjelder dette de lettere åndssvake, og det er hos de debile en oftest finner arvelige faktorer som årsak til defekten. Det er de debile som byr på de vanskeligste sosiale problemer, av de åndssvake er det dem som hyppigst kommer ut i asosial adferd, kriminalitet, løsgjengeri, prostitusjon. De utgjør tallmessig den største gruppe. Når de setter barn i verden er ikke disse sjelden defekte, og denne stadige tilvekst av defekte individer bør stoppes», lyder det (Sos.lovkom. s.10) før programerklæringen utsis:

Kombinasjonen av en vel utbygd omsorg og sterilisering er det som på lengre sikt skal få bukt med dette samfunnsondet. Veien fra «defekte individer», alternativt «sjelelig defekt person», er ikke lang til begrepet «minusvarianter»- og ei heller til å definere åndssvakhet som en sykdom. Komiteens medlemmer strever sterkt med dette når de skal forklare forskjellen på åndssvakhet og sinnssykdom, kanskje delvis som en følge av at sinnsykehusene før og etter krigen var fylt opp av folk som burde vært i åndssvakeomsorgen hvis den hadde vært utbygd. Og etter lovforslaget var det overlegen i den medisinsk-ledete nye omsorgen som skulle avgjøre disse tvilstilfeller, med påfølgende internering eller innleggelse som resultat.

Karl Evang var blant dem som lot falle karakteristikker av åndssvakhet som en sykdom, sannsynligvis fordi han sterkt vektla arvelige årsaker. I det samme møte som er referert tidligere der Munch og Evang møtte for Helsedirektoratet i februar 1946, uttalte Evang:

«Det faktiske forhold er at vi står overfor en alvorlig sykdom (av) kronisk og delvis arvelig art» (Simonsen, 1998, s.384).

Munch uttrykte det motsatte allerede i første årene av sitt virke som overlege, for eksempel i et foredrag i Oslo og omegns barnevernslag i 1946:

«Dette vi nå kaller oligofreni er slett ingen sykdom. Det er et kompleks av defektegenskaper som i og for seg kan ha mange årsaker», skriver han i foredraget.

Dette trenger ikke oppfattes som en polemikk mot Evang, men snarere mot en utbredt oppfatning ute blant folk om at åndssvakhet var en skavank som kunne sammenlignes med en sykdom. Formuleringene om oligofreni og sykdom kan gjenfinnes i andre offentlige dokumenter – som Munch tydelig har satt sitt bumerke på.

I Stortingsmelding nr. 71 (1952) «Om landsplan for åndssvakeomsorgen» heter det: «Åndssvakhet er ingen spesifikk sykdom, men et samlebegrep for en rekke lidelser av høyst forskjellig preg og art, framkalt av ulike årsaker».

I det samme foredraget fra 1946 som det er sitert fra ovenfor benytter Munch samtidig begrepene minusvariant / minusvariasjoner (i motsetning til plussvariasjoner) flere ganger. Det samme gjør han i et radiokåseri 9. juli 1947: «En hel del av de letteste tilfeller av åndssvakhet kan ikke anses som forårsaket av sykdom i det hele tatt, men av arv av en meget innviklet mekanisme, nærmest som en opphopning av hva vi kaller minusvariasjoner av det normale. Teorien er ganske innviklet, men i praksis kan det uttrykkes meget enkelt slik at eplet faller ikke langt fra stammen.»

Men viktigere enn begrepsbruken var den praksis som ble satt ut i livet, eller forsøkt satt ut i livet. For det var ikke alt som ble som det var tenkt i de første årene etter krigen .