Utviklingshemmedes historie

Foto: cosmorochester collects, Flickr (CC BY-NC-SA 2.0)

Rasehygienens etterdønninger

21. juni 1945 fant det første møtet etter krigen sted i Norsk Forening for Socialt Arbeid. Det avfødte et opprop som sto på trykk i flere riksdekkende aviser og i Asker og Bærums Budstikke omtrent samtidig.

Med tittelen «Vår åndssvakeomsorg en fare for samfunnet» (Arbeiderbladet 19. juli) slo de mer enn et snes frivillige og yrkesfaglige organisasjoner som hadde undertegnet oppropet til lyd for en mer advarende holdning overfor de åndssvake. Det vises i teksten til møtet som

«tok opp til drøfting etter disse fem årene (…) spørsmålet om en forsvarlig omsorg for de åndssvake, både av hensyn til de åndssvake selv, deres pårørende og til hele samfunnet. Det ble brukt så sterke ord at vi ikke hadde hatt noen hird, hvis vi hadde hatt en ordentlig åndsvakeforsorg i Norge»

Dette er bastante påstander om rekrutteringsgrunnlaget til Quislings parti og dets ulike underbruk. Det må selvsagt ses i lys av situasjonen rett etter den tyske kapitulasjonen. Slike utsagn gir et innblikk i nasjonens psykologi i «oppgjørets time», så å si.

Hadde dette vært et isolert utsagn, kunne det bli møtt med et skuldertrekk. Men dette var bare den første av flere offentlige ytringer som gikk svært langt i å brennmerke både tyskertøser og andre som hadde fraternisert med eller tjent fienden som åndssvake og tilbakestående. Det er derfor interessant å se litt nærmere på hvor disse ideene og påstandene hadde sitt arnested. Hatet mot tyskertøsene hadde bygd seg opp fra lenge før freden brøt løs med sine vilkårlige klippe-aksjoner mot kvinner med tyske kjærester.

En av konsekvensene var at mange tusen av disse kvinnene ble internert på ulike steder i landet alt i juni 1945. Etter hvert ble 1100 av dem samlet i en mer permanent interneringsleir på Hovedøya ved Oslo som ble etablert 1. oktober 1945 og ble avviklet et halvt år seinere. Mens dette pågikk nedsatte myndighetene det såkalte Krigsbarnutvalget, ledet av Inge Debes som blant annet var kjent som leder av Sosiallovkomiteen av 1935. I utvalget merket man seg at en autoritet som Gabriel Langfeldt, professor i psykiatri, i et avisinnlegg (Morgenbladet 17.7.45) ga «faglige» argumenter til påstander om tyskertøsenes tvilsomme mentale egenskaper: «Langfeldt baserte dette på rene spekulasjoner om mødrenes tilstand. Han hevdet bl.a. uten forbehold at moren «har vel som oftest en dårlig karakter, er ofte litt debil»» (Olsen, 1998, s.346). En annen psykiater, Ørnulf Ødegaard, ble engasjert av Krigsbarnutvalget for å komme med en vurdering av dette forholdet. Han uttalte seg i august 1945 på et like tynt grunnlag som Langfeldt, og tok utgangspunkt i «den alminnelige erfaring» at det blant tyskertøsene var «uforholdsmessig mange svakt begavede …». Han trakk vidtrekkende konklusjoner om at 2500 av krigsbarna hadde arvet «sjelelige defekter (særlig åndssvakhet)», og resonnerte seg i sirkel fram til at også de tyske fedre måtte være «defekte» når de hadde «tatt til takke med svakt begavede piker» (Olsen, 1998, s.347).

En undersøkelse av 310 av de internerte kvinnene på Hovedøya ble seinere foretatt av leirens lege Augusta Rasmussen. Hun konkluderte med at bare et mindretall av kvinnene hadde et normalt intelligensnivå.

Kåre Olsen mener at dette for en stor del dreide seg om prostituerte «som ikke kunne anses som representative for landets tyskerjenter eller for krigsbarnas mødre».

Disse og andre tvilsomme «bevis» lå til grunn for mye av den psykiatriske ekspertises syn på både krigsbarna og deres mødre. Det var basert på en til dels temmelig primitiv arvemessig vurdering, ikke minst fra Ødegaard som var intet mindre enn overlege og direktør ved Gaustad Sykehus.

Etter hvert ble slike synspunkter også gangbar mynt som politiske argumenter, noe Aaslaug Aasland som nyutnevnt sosialminister ga en smakebit på da hun i et foredrag i august 1946 slo fast – i den gode saks tjeneste – at «hvis vi hadde hatt en bedre åndssvakeforsorg, så hadde vi ikke hatt så mange medlemmer av NS». (Simonsen, 2004, s. 51).

Går vi tilbake til utsagnet fra oppropet «Vår åndssvakeforsorg en fare for samfunnet», ser vi at det er et sterkt politisert åndssvakebegrep som har fått lov til å utvikle seg i ly av de ukritiske strømninger som fantes blant grunnleggende rettferdige krav om oppgjør etter krigen. En aner en renessanse for mellomkrigstidas ide om internering, særlig rettet mot de lettere åndssvake, de «åndelig og moralsk defekte» som både hadde løpt fiendens ærend og ligget med okkupantens soldater.

En av dem som hadde levert faglige argumenter for en mer restriktiv politikk overfor de åndssvake før krigen var psykiateren Einar Haugen. Han satt som sekretær for Sosiallovkomiteen av 1935 (den som avga innstilling fredssommeren 1945, men som i det alt vesentlige var ferdigskrevet før den tyske okkupasjonen). Han utførte en undersøkelse i 1939 av skolehjemmene, det vil si de oppdragelsesanstalter som vergerådsloven fra begynnelsen av århundret hadde resultert i. Haugen konkluderte med at 67 % av de undersøkte skolehjemselevene hadde IQ under 76. Dermed var de å regne som ologifrene, altså åndssvake, og de burde vært i dertil egnede åndssvakehjem – som dessverre ikke var utbygd – og ikke i skolehjem for «dannelsesdyktige»”. Han konkluderte også med at 10 % av elevene burde steriliseres (Ericsson, 1997, s. 62). Begrunnelsen var at «en stor del av disse barna er dårlig arvebiologisk utstyrt, og at samfunnet ikke er tjent med at de setter avkom til verden … Det er uundgåelig at eugeniske forholdsregler, sterilisasjon (eventuelt segregasjon – varig internering) må overveies» (Olsen, 1998, s. 352). Sterilisering og internering – det var mellomkrigstidas løsning. Nå kom det opp igjen – som etterkrigstidas utfordring – med en underlig etterklang fra nazismens rasehygieniske eksesser ringende i offentlighetens ører. Det var enda et paradoks i det norske – og for så vidt hele den vestlige verdens – kontrollregime overfor visse marginaliserte grupper i samfunnet etter krigen.

Ole B. Munch foretok som ledd i sin «etterutdanning for åndssvakeomsorgen» omfattende ekskursjoner i Sverige og Danmark før han tiltrådte stillingen som overlege sommeren 1946. I hans reisedagbok kan vi følge hans bevegelser fra institusjon til institusjon. Særlig de danske erfaringer fra denne turen skulle komme til å bli skjellsettende for både Munch og norsk åndssvakeomsorg etter krigen. Det gjaldt ikke minst arven fra det danske rasehygieniske regimet innen omsorgen.

Nitid nedtegnet Munch sine observasjoner, og mandag 4. mars 1946 gjorde han disse notatene fra København i reisedagboka:

«Besøk i Universitetets arvebiologiske institutt: Direktør dr. med. Tage Kemp som orienterte og viste rundt. Inst. er grunnlagt 1938 for Rockefellermidler. Dets materiale er delvis bygd op av et materiale fra politilege Søren Hansen (kriminelle + dødsfald i Kbhvn til 1936) samt åndssvakeprotokoller samt gamle bidrag».

Her legges antakelig en vesentlig del av grunnlaget for det som skulle bygges opp i Norge fra 1948, vekselvis kalt Sentralregisteret for Åndssvake og Sentralkartoteket.

Sentralkartotek var tidas løsning. I 1947 gikk for eksempel overlege og leder for kontoret for psykiatri i Helsedirektoratet, Wilhelm Hoffman, inn for å bygge en psykopatanstalt for ungdom i Norge. Han la vekt på behovet for registrering og foreslo å opprette et «sentralkartotek over asosiale barn og unge». I den forbindelse viste han til psykoseregisteret og arbeidet med å opprette et kartotek for åndssvake. Han drøftet også behovet for en sentralisering av dette registreringsarbeidet i «et arvebiologisk institutt i likhet med hva man har i Danmark.»

Og hans konklusjon var at dette ville effektivisere anvendelsen av Steriliseringsloven av 1934: «Det er klart hvilken betydning et slikt sentralt register over minusvariantene vil ha for å utnytte steriliseringslovens muligheter» (Haave, 2000, s. 338).

Tankegangen bak disse tiltakene var at en måtte få oversikt over alle de elementer som etter ulike kriterier ble definert som asosiale, uproduktive eller som utgjorde en samfunnsfare gjennom sin blotte forplantningsevne. Registrering skulle i sin tur ende opp i internering – det eneste botemiddel samfunnet hadde for å beskytte seg mot denne trusselen mot forringelse av den menneskelige slekt, ifølge mellomkrigstidas eugeniske tankegang. Det var den som nå skulle settes ut i livet i Norge, etter mønster fra den danske idealmodellen for «totalomsorg».

Som overlege Munch helt riktig noterte var det midler fra Rockefeller-stiftelsen som hadde muliggjort opprettelsen av det arvebiologiske institutt i København i 1938. Rockefeller Foundation var en av de mest ivrige pådriverne for den rasebiologiske eller eugeniske forskning i USA etter at stiftelsen ble etablert i New York i 1912.

Den amerikanske rasebiologiens frontfigur, zoologen Charles Davenport, utviklet et personlig samarbeid med oljemagnat John D. Rockefellers sønn, ved samme navn. Rockefeller jr. og Davenport fant hverandre i felles interesse for eugeniske spørsmål, noe som resulterte i at Rockefeller-stiftelsen bevilget enorme beløp til forskning på blant annet åndssvakhet i et rasebiologisk perspektiv.

Eugenikken var en velutviklet amerikansk disiplin lenge før vitenskapsmenn i Hitlers 3. rike begynte å praktisere sin beryktede utrydningskampanje. I 1926 bevilget Rockefeller-stiftelsen for første gang en større pengesum til det tyske Kaiser Wilhelm-instituttet for psykiatri. Året etter ble Institutt for antropologi, menneskelig arv og eugenikk innlemmet i Kaiser Wilhelm-instituttet. Antropologi- og eugenikk-instituttets første leder, Eugen Fischer, hadde sin bakgrunn i det amerikanske Carnegie Institution og hadde lenge arbeidet sammen med Davenport.

I desember 1929 startet Rockefeller-stiftelsen et femårig finansielt samarbeid med Kaiser Wilhelm-instituttets «antropologiske undersøkelse», i realiteten et rasistisk og eugenisk program ledet av Fischer (Black, 2003, s.294). Helt fram til 1942, da han gikk av med pensjon, ledet Fischer instituttet. Han var en av de høyprofilerte talsmenn for Holocaust, og hans etterfølger Verschuer, brakte med seg sin nære assistent, den beryktede doktor Josef Mengele, som kort tid etter, i mai 1943 kom til Auswitch for å ta fatt på sin fryktelige forbrytelse mot menneskeheten.

Det var tette bånd mellom den tyske og amerikanske eugeniske bevegelsen, hele tida støttet av Rockefeller-stiftelsen, også etter at den tyske utartet til et systematisk program for utryddelse av uønskede elementer. Det var derfor en dom av tvetydig historie som hang over Københavnsuniversitetets arvebiologiske institutt da Ole B. Munch, ennå ikke tiltrådt som overlege ved Emma Hjorths Hjem, besøkte instituttets direktør Tage Kemp i mars 1946.

Dr. med. Tage Kemp var Danmarks ledende eugeniske vitenskapsmann. I kraft av å være det mottok han betydelige deler av de bidrag som Rockefeller-stiftelsen ga til dansk rasebiologisk forskning etter at Danmark som det første europeiske land fikk sin steriliseringslov i 1929. I 1932 fikk han et stipend for å studere ved Cold Spring Harbor, Long Island, det ledende amerikanske institutt for eugenisk forskning fra starten i 1904. Carnegie Institution var dets økonomiske garantist og Davenport dets leder.

Tre år seinere fikk for øvrig Indiana, som første stat i USA, sin steriliseringslov (Black, 2003, s. 67). Kemp fikk et nytt stipend i 1934, og han var åpenbart en mann Rockefeller–stiftelsen investerte i for å utvikle en mer kultivert eugenisk vitenskap enn den som hadde preget tiårene forut med sin mer rasistiske retorikk.

I en Rockefeller-rapport forklarte de tilliten til Kemp slik:

«Rasebiologien lider i dag sterkt under dens sammenblanding med politiske dogmer og offensiv påvirkning (political dogmas and drives). Dr. Kemp er i kraft av sin personlighet og yrkeserfaring så frigjort fra dette som mulig» (Black, 2003, s.244).

Det var det beste skussmål å få for en medisinsk forsker. Det var altså ingen grunn til å beskylde Kemp for å ha en dagsorden som kunne forveksles med den nazistiske rasehygiene, like lite som noen for eksempel ville finne på å beskylde vår egen Johan Scharffenberg for medløperi med nazistene på grunn av han sterke engasjement for å få vedtatt den norske Sterilisasjonsloven av 1934.

Ikke desto mindre satt Tage Kemp i sin posisjon som sakkyndig for den danske sosialminister med enorm makt over en rekke enkeltskjebner når det kom til spørsmålet om sterilisering. Sånn sett innehadde han en posisjon som trolig var å oppfatte som en modell for Ole B. Munchs rolle som overlege og statens konsulent i åndssvakesaker.

Lene Koch, den danske forsker som har gått dypest inn i sitt lands sterilisasjonspraksis, skriver i boka om «Tvangssterilisasjon» i Danmark om både Hans Otto Wildenskov og Tage Kemp, leger som hadde hatt og skulle få en betydelig innflytelse på norsk åndssvakeomsorgs utforming ved krigens slutt.

Koch mener det er bemerkelsesverdig at verken Wildenskov eller andre sentrale talsmenn for sterilisasjonssaken blant leger på 1930-tallet beskjeftiget seg med spørsmålet om den eugeniske – dvs. den rasehygieniske eller raseforbedrende - effekt av sterilisering i deres undersøkelser av det Koch kaller «åndssvaghedens arvelighedsforhold». Hun viser til den internasjonale debatt som pågikk omkring dette kontroversielle temaet på trettitallet. Først ved Tage Kemps inntreden i debatten i 1951 hevder Koch at «eugenikkens eventuelle effekt i fremtiden for alvor blev taget op af fagfolk».

Kemp undersøkte da hvilken effekt sterilisering hadde «hvis den åndssvaghed, der var tale om, skyldtes et recessivt gen» (dvs et ikke-dominant gen, min anm.), og «nåede fra denne antagelse frem til, at hvis man fortsatte med en sterilisasjonshyppighed som den, der blev praktiseret omkring 1950, ville man i løbet af få generationer opnå en betydelig reduktion af de åndssvages antal.

At man for at opnå denne effekt samtidig måtte sterilisere en hel del åndssvage, hvis afkom ikke ville være belastet med arvelig åndssvaghed, fordi det ikke var muligt at sondre mellem de arveligt belastede og de ikke arveligt belastede fænotyper (framtoningstype, min anm.), nævnte ikke Kemp i denne sammenhæng. Kemps beregninger byggede i betydelig grad på teoretiske forudsætninger for sterilisationsvirksomheden; det var således ikke påvist, at åndssvaghed skyldtes et recessivt gen. Selv om han ikke fandt dokumentation for, at sterilisation havde reduceret forekomsten af åndssvaghed i befolkningen, konkluderede han dog i favør» (Koch, 2000, s.265-66).

Et annet sted skriver Koch at Kemp beskjeftiget seg med sterilisasjonens eugeniske effekt – som han fant at bidro til å bedre befolkningskvaliteten. Men han følte ingen trang til å «skaffe empirisk belegg for åndssvaghedens udbredelse i normalbefolkningen som grunnlag for vurderingen», legger hun lakonisk til (Koch, 2000, s. 271). Og Koch beskriver også det dilemma Kemp befant seg imellom på den ene side å anerkjenne den genetiske eugenikkens bestrebelser på mer presist å avdekke de forskjellige «arvelige lidelsers arvegang for at kunne identificere de belastede individer. På den anden side var han som alle praktikere henvist til at arbejde i en virkelighed, hvor arvegangen for de fleste lidelser, herunder åndssvaghed, ikke var kendt».

Det tema Lene Koch kretser rundt her, var den ene siden av det sentrale spørsmål omkring sterilisasjonens effekt, nemlig dens eventuelle bidrag til å begrense åndssvakhet eller andre «defekter» gjennom arv. Men steriliseringspolitikken hadde også en mye mer pragmatisk hensikt: Hvordan medvirke til at barn ikke ble satt til verden under sosiale omstendigheter som var mot alle odds for en gunstig oppvekst. Virkeligheten på 1930-tallet, da de fleste land vedtok sine steriliseringslover, var at fattigdom, kombinert med både mangel på prevensjon og hjelpetiltak, skapte uoverstigelige samfunnsmessige problemer i tider med stor arbeidsløshet og kamp om sparsomme offentlige ressurser. Denne situasjonen varte ved til et stykke inn i etterkrigstida, og det er i lys av dette en må se den andre posisjonen i steriliseringsdebatten, nemlig den sosialt begrunnete sterilisering.