Utviklingshemmedes historie

Kirurgi og sosial kontroll

I Emma Hjorths Hjems årsberetning for 1949 rapporteres det om de «seksualoperasjoner» – altså fellesbetegnelse for kastrasjon og sterilisasjon som er hjemlet i Sterilisasjonsloven av 1934 - som var foretatt i årets løp. Det var ikke mindre enn 24 operasjoner, fordelt på 16 gutter og åtte piker – «hvorav to gutter og en pike er kastrert» (Fjermeros, 1998a, s. 52).

Et parallelt tiltak som kan se ut som om gikk forut for disse inngrepene, var den juridiske klarering ved umyndiggjøring av de aktuelle «ofre». I alt 33 pasienter – 23 mannlige og 10 kvinnelige – har blitt umyndiggjorte det året. 24 «opererte» er et svært høyt tall i forhold til sentralinstitusjonens totale belegg på omkring 300 pasienter i 1949. Og enda høyere er det når vi vet at seksualoperasjoner langt fra var aktuelt for alle hjemmets beboere; det gjaldt jo først og fremst de pasienter som var eller kunne komme til å bli seksuelt aktive eller som var til plage for omgivelsen gjennom voldsom eller uhøvisk atferd.

Det er imidlertid mye som tyder på at tallene for 1949 representerer toppen av kurven for slike operasjoner. Dette var perioden da nye koster endelig var satt på jobben med å rydde opp i åndssvakeomsorgen. Det er grunn til å tro at det dermed var et visst «etterslep» i bruken av seksualinngrep fra det vakuum som den aller første tid etter krigen representerte.

På generelt grunnlag må en anta at bruken av sterilisering og kastrering gradvis gikk tilbake med framveksten av psykofarmaka som skjøt fart mot slutten av 1950-tallet. Det var altså midt i det tiåret som fulgte etter fredsåret at de ufrivillige seksualinngrepene hadde sin høysesong. Inngrepene skjedde i henhold til § 3, annet ledd, og § 4 i Sterilisasjonsloven av 1934, samt etter 1942-loven (den NS-vedtatte loven) for den korte perioden den virket mot slutten av krigen.

Og det var de debile eller de lettere åndssvake som var mål for operasjonene, på Emma Hjorths Hjem som på landsbasis. Det siste har forskeren Per Haave dokumentert i sin undersøkelse av steriliseringslovens praksis der han spesielt omtaler sterilisering av åndssvake: «I hele 1934-lovens vel 40-årige virke ble det i alt satt fram 2480 søknader (…) Flest søknader ble satt fram i årene rundt 1950 …», skriver han. «Godt over halvparten av søknadene om sterilisering etter § 3, annet ledd, gjaldt «lettere åndssvake». Av 659 innvilgede søknader i tidsrommet 1945-59 utgjorde gruppen debile 57 prosent …» (Haave, 2000, s. 216).

Det ser ut til at to hovedkategorier av personer pekte seg ut som potensielle objekter for sterilisering og kastrasjon: De som ble operert for å forhindre graviditet og eventuelle «uønskede barn», og de som av ulike atferdsmessige grunner ble operert. Når det gjelder siste kategori så ser det ut til at en vel så sterk drivkraft som det eugeniske motiv bak de kirurgiske inngrep, synes å ha vært troen på disse inngrepenes bidrag til sosial og atferdsmessig kontroll. Det som styrker denne påstanden er at også lobotomien økte kraftig i omfang rett etter krigen.

Selv om det ikke var mange lobotomeringer som ble foretatt overfor pasienter på Emma Hjorths Hjem, er det tilstrekkelig til å se en tendens, særlig hvis en sammenholder det med omfanget av lobotomi innen psykiatrien.

Andre har pekt på dette sammenfallet mellom ulike kirurgiske inngrep, som forskerne Per Haave og Joar Tranøy. Sistnevnte skriver om denne økning av inngrep mot slutten av 1940-årene «der mange av kastrasjonstilfellene var rettet mot såkalt seksuell hemningsløshet. Økningen av kastrasjoner mot slutten av 1940-tallet faller nesten parallelt med økningen av tvangssteriliseringer og lobotomi» (Tranøy, 2004, s. 52).

Sosial kontroll, eller mer spesifikt kontroll av «usedelig atferd», var svært ofte den uttalte grunn til seksualoperasjoner - særlig mot unge kvinner. I en undersøkelse av slike inngrep mot 11 kvinner innlagt ved Emma Hjorths Hjem på 1940-tallet (Tranøy, 2004, s. 76) går det fram at inngrepets formål eller begrunnelse fordeler seg på tre grupper:

  • De som skulle «settes i stand» til utskriving fra hjemmet
  • De som av hensyn til «samfunnsvern» måtte opereres
  • De som skulle kunne ta imot en «friere anstaltbehandling».

I boka Rettspsykiatri for jurister og leger fra 1947 gikk professor i Psykiatri Gabriel Langfeldt inn for at det burde gis anledning til å sterilisere lettere åndssvake uten eget samtykke (Haave, 2000, s. 360). Og skulle det oppstå tvil om grunnlaget for tvangssterilisering overfor f. eks. «unge piker med et lettsindig seksualliv», så fantes det en «frivillig» løsning: «de får valget mellom internering i skolehjem eller sterilisering».

Så mye for den valgfriheten, altså.

Han vi skal møte her var en av kasteballene. Han var født i et typisk arbeiderklassestrøk på Sagene i Oslo i siste halvdel av 1920-tallet som en av tre brødre. Far var en ikke-eksisterende person. Kanskje var «far» til og med navnet på et trehodet troll, for skal vi stole på sønnens beskrivelse av oppveksten, var det temmelig texas hjemme. La oss kalle ham Vilman. Her er hva han fortalte meg da jeg intervjuet ham i en omsorgsbolig i Oslo en maidag i 2002.

- Mora mi var den verste heksa du kan tenke deg. Hun sendte oss på barnehjem, alle tre brødre havna på hvert sitt sted. En kom på Torshov skole, en på Geitmyrsveien. Vi var fattige. Alle var jo fattige i strøket der vi vokste opp på den tida, forteller han. En ting er å være fattig. En annen ting er å mangle omsorg. Og der Vilman og brødrene vokste opp var det ingen overdreven morskjærlighet å høste av som trøst i arbeidsløshetens og den økonomiske depresjonens tid, i begynnelsen av de harde trettiåra.

- Mor passa ikke på unga sine. Hu passa bare på seg sjøl. Bare se her! Denna lillefingeren mista jeg da jeg hang etter trikken som liten guttunge. Jeg kom i klem i døra og ble slept mange hundre meter etter trikken. Broren min ville ha blitt kjørt ned av trikken hvis det ikke hadde vært for en mann som redda han vekk fra skinna.

Minnet om møtet med Sagenetrikken kommer Vilman aldri til å glemme. Den lillefingerløse høyrehanda hans er et synlig bevis på hva «gratisturen» kosta. Men det er ikke det eneste sår han kan framvise fra et røft liv. For det er arr på både kropp og sjel, arr som skriver seg fra nest fase i livet, institusjonsfasen.

- Jeg ble sendt på Tokerudhjemmet, på avdeling Borgen. Der kom jeg 3. juni 1948. Jeg kom rett fra militæret og hadde spart opp en masse penger. Var det ikke 50.000 kroner, tro? (Femtitusen – i nittenførtiåtte! Er du sikker på det, nå overdriver du vel, innvender jeg.) - Arnt, min beste venn og medpasient der ute, lå sjuk i senga da jeg kom. Jeg ga 5.000 kroner til Arnt og ba han passe på penga. Munch’en – overlegen altså – ville at jeg skulle levere fra meg penga. Han sa han visste at jeg hadde dem, men jeg nekta plent. Arnt gjemte dem i lufteluka oppe på veggen. Den var knytta igjen med hyssing.

- Fjorten dager etter at jeg kom til «Emmahjorth» rømte jeg til Sverige. Orka ikke være der mer. Jeg dro ned til en onkel og tante som bodde utafor Gøteborg et sted. Jeg fikk jobb på naboens gård, jobba i fjøset, melka kyr og sånt. Etter at jeg hadde vært et halvt år på rømmen der nede kom norsk pol’ti og henta meg. De kjørte meg tilbake til Norge og jeg havna bak lås og slå på cella i andre etasje på avdeling Borgen.

Jeg spør om han var en villmann da han var i begynnelsen av tjueåra. Han nekter ikke for at det var sånn det var fatt.

- Verste som fantes. Jeg slo til overlege Munch en gang. Han hadde sagt noe som fornærma meg. Jeg kjørte knyttneven i fjeset hans så han blødde fra leppa. En annen gang var jeg så sinna at jeg slo neven rett i murveggen på Borgen. Hadde det vært Munch’en, hadde’n gått direkte ned for telling. Men det var jo ikke bare jeg som var gærn. Det var en 17-årig pasient på Borgen som en gang kasta en diger jernbjelke bortover bakken etter overlegen da han var på besøk i luftegården sammen med oss. Den karen kom på Gaustad. Han ble sendt dit sammen med en annen av gutta. De het Aksel og Magnus.

Vilman var på Borgen i samfulle 10 år. Deretter «slapp han fri» – til gårdsarbeid i Ørje i Østfold. Der hogde han ved i et par år. Dette var en gradvis manøver for å slippe Vilman ut på prøve i det åpne samfunnet. Villmannen var i ferd med å temmes. Men det skjedde med brutale midler.

Som flere av sine småkriminelle eller uregjerlige cellefeller på Borgen ble han kastrert – eller «seksualopererert» – med hjemmel i steriliseringsloven av 1934. Disse inngrepene nådde sitt høydepunkt i 1948-50, altså de første årene Vilman ble holdt i forvaring på Statens hjem for åndssvake. Begrunnelsen for å kastrere, i stedet for «bare» å sterilisere, var som oftest den «beroligende effekt» dette inngrepet hadde på pasienten. Hvis hensikten var å sette en stopper for forplantningsdyktigheten, var sterilisering tilstrekkelig. Men for de balstyrige av Vilmans kaliber – som både slo ned overlegen, skaffet seg store penger på ureglementert vis og rømte til Sverige – måtte det skarpere lut til. Dette var i de barbariske inngreps tid, skalpellen satt løst i slira hos kirurgene.

I tillegg til kastrasjon hadde også lobotomien kommet på repertoaret innen psykiatrien – omkring ti år før psykofarmakenes inntog som fremste kontrollmiddel mot uro og obsternasighet.

Etter å ha blitt behørig kontrollert med de maktmidler som sto til rådighet, ble han kassert – det vil si forsøksvis sendt ut i det sivile samfunn. Det ble en prosess i rykk og napp. Han prøvde seg med en jobb her og en jobb der. Så bar det tilbake til gården i Ørje for ei ny økt med arbeid under oppsyn på 1960-tallet. Rundt 1970 fikk han seg et eget krypinn og klarte seg sjøl sånn noenlunde. Men ikke alt var like greit å administrere i sitt eget liv.

Tannlegetimer for eksempel. Og særlig ikke når en har tannlegeskrekk. Sånn hadde det seg at det gikk 15 år før han kom seg til tannlege, og det skjedde på Emma Hjorths Hjem der de hadde tannlegekontor og faste dager for timeavtaler. Men hvordan kurerer man akutt tannlegeskrekk når dagen for timeavtalen opprinner? Jo, ved hjelp av en kyndig pleiers veiledning og fem glass cognac ble han anbrakt i stolen under tannlegens skinnende sol. Tannlegen bemerket at det luktet litt av pasienten, tok på seg munnbind og gikk i gang. Pleieren satte på en kassett med Sputnik «Nå skal vi skilles, Johanne» og bød tannlegeassistenten opp til dans. Sånn ble det gjort, det som gjerast skulle.

Vilman viser fram fotografier fra fjellturer, friluftsliv, feriepakka folkevognferder – med fulle og tomme flasker, påfallende mange flasker som bordpynt. Men han sitter da her fortsatt, midt i 70-åra, oppegående og kjapp i replikken, med dårlig hørsel, men et herlig godt humør.

For ukrutt forgår ikke så lett. Og en slags liv ble det da ut av det, tross alt.