Utviklingshemmedes historie

Uhørte stemmer og glemte steder - Herleik Kristiansen

Tidene skifter - endret menneskesyn på 1950- og 60-tallet

Vitnemålene fra det første møte med sentralinstitusjonen fra 1950- og 60-tallet er mange, og påfallende mange er nettopp knyttet opp til lukter og lyder som uttrykker det udelikate ved leveforholdene. Da Ingrid Aa. Reinskou som medisinstudent i 1951 besøkte Tokerudhjemmet, ante hun lite om at hun nesten et kvart århundre seinere skulle tiltre stillingen som overlege ved institusjonen. Likevel var det førsteinntrykkene fra den gang som brant seg fast:

- Det var så forferdelige forhold der ute. Jeg husker jeg sa at der skal jeg aldri noen sinne sette min fot igjen. Det var våren 1951, rett før avsluttende eksamen at vi kom dit ut. Det var en mandag, og dagen før hadde de servert vaniljesaus til søndagsdessert. Men den var anløpen, så alle pasientene i Småbarnhjemmets annen etasje hadde magesjau og diare. Så det måtte være litt av en sjau for de to, tre pleierne som skulle vaske og skifte på omkring et snes barn med løse mager.

Bent Hollender kom til «hjemmet» i 1958. Han var nyutdannet sykepleier og kom siden til å bli rektor ved Vernepleierskolen. – Jeg var på vei til Solberg Epileptikerhjem ved Sandvika for å søke jobb etter endt militærtjeneste og spurte noen om de visste veien dit. De ga beskjed om feil institusjon, så jeg havnet på Emma Hjorths Hjem i stedet. Det var en anstalt jeg aldri hadde hørt om. Det var en pleier på Guttehjemmet som hadde dødd rett før jeg kom dit, og jeg ble øyeblikkelig spurt av oversykepleier om jeg kunne ta den ledige jobben. – Min første tanke var: Her må det forandring til! De fleste pasienter lå bundet til sengene med reimer og stikklås. Jeg tror det var 76 pasienter bare på Guttehjemmet – og vi var kun tre på jobb på hver vakt. Mildred Hevnskjels kom til Emma Hjorths Hjem i 1957 og hadde som vernepleierelev praksis på flere av avdelingene. Med 30-35 pasienter på en avdeling, måtte de to eller tre pleierne på vakta starte kveldsstellet bare noen timer etter vaktskiftet klokka to for å bli ferdige.

- På Pikehjemmet var det stort spenn i funksjonsnivået til beboerne. Blant de som ikke bodde på pleieavdelingen var det mange godt fungerende jenter, også folk som gikk på gata i Oslo. Jeg husker spesielt ei jente. Når hun var for sliten kom hun ut til oss, fikk bade og stelle seg og ble undersøkt på Bærum sykehus. Overlege Munch holdt en beskyttende hånd over henne.

Hun satt av og til i kvinnefengslet på Bredtvet for brudd på Løsgjengerloven som gjaldt på den tida for de som ble tatt for gatefyll og uteliggervirksomhet. Hun fortalte at hun var alkoholiker og derfor solgte seg for å få råd til å kjøpe sprit. Hun tigget også; jeg så henne på byen av og til. Hun hadde en sønn som også kom på en avdeling på Emma Hjorth før han dro til sjøs som ung mann. Han ble kriminell.

- Det var også ei jente på min egen alder, nydelig dame som hadde jobb på Emma-vaskeriet. Hun ble gravid, sannsynligvis med en pleier. Det ble dysset ned, men vedkommende måtte slutte. Og hun måtte ta abort – og ble tvangssterilisert. Det syntes vi var dypt urettferdig. Mange snakket om det. Hun kom tilbake fra sykehuset og rett på isolat i 2. etasje på Pikehjemmet. Hun holdt det gående døgnet rundt dag etter dag, ble helt desperat. Etter to uker ble hun sendt på Blakstad, i psykiatrien, forteller Mildred Hevnskjel om minnene tilbake til 1957-58.

Ti år seinere, i 1967, begynte Bodil Madshus fra Solør som sommervikar på Pikehjemmet, 18 år gammel: – Det jeg reagerte på da jeg begynte på Emma Hjorths Hjem var mangelen på verdighet, medmenneskelighet og omsorg. For arbeidet var til de grader rutine. Vi var to pleiere på jobb med 30, kanskje enda flere kvinnelige pasienter fra 10 til 70 år. Noen lå riktignok fastspent i sengene i 2. etasje hele dagen; de var bare oppe faste dager i uka da de skulle bades. Noen av dem så jeg aldri hadde klær på seg. De lå med styrketepper over og under som ikke kunne rives. Men vi fikk aldri noe svar på hvorfor de lå der, for det spurte vi om den første tida.

- Pasientene gikk i et standard strikkeskjørt og halvlange underbukser, de var mamelukklignende, og det var bare én størrelse som alle brukte, enten de var syltynne eller smellfeite. Og til bleier brukte vi alltid stikklaken, det var stivt og vondt stoff av grov lerretstype. - Badet i 2. etg., det var bare ett, hadde vegger av upussa mur, åpne dusjer, kanskje fire i alt, og ett badekar. Og en do, tror jeg. Når vi bada, sto vannet og rant konstant mens hver pasient fikk noen minutter hver, dels i det samme vannet som den før hadde brukt, mens vi brukte svamp på dem og deretter håndklær som var brukt på flere pasienter. Vi hadde heller ikke alltid nok undertøy på lager. Særlig i helgene kunne det være knapt. Da var jo vaskeriet stengt.

Det var store sovesaler i annen etasje på Pikehjemmet. Det var senger på geledd, minst 20 på ett av rommene, tett i tett, husker Bodil Madshus. Den nakne jenta med fotreim som overlege Ole B. Munch står sammen med på det berømte fotografiet fra bildebladet Aktuell, der tre andre pasienter sitter på en benk og ser på, er hun nesten sikker på er ei jente fra Pikehjemmet som hun husker fra sin tid som pleier. Og det kan stemme bra, i og med at bladet kom med «Emma-nummer» i nettopp 1966.