Utviklingshemmedes historie

Arne Skouen, Foto: Tom Martinsen

Oppgjør med holdninger

Da jeg møtte Arne Skouen i 1998 ga han en dyster beskrivelse av sitt førsteinntrykk av institusjonen:

«- Det jeg kjente til fra Emma Hjorths Hjem, fra reportasjer blant annet, var jo bildet av en tenåring med en klave rundt håndleddet, lenket fast til en stolpe midt i et nakent rom hvor det satt andre, like ulykkelige barn langs veggene og rugget. Et anonymt brev hadde oppfordret meg til å dra ut til Bærum og se på institusjonen, og det gjorde jeg. Jeg sto på en kasse utenfor et vindu i det såkalte Pikehjemmet. Og der sto hun, ganske riktig. Klærne hadde hun slengt rundt overalt. Jeg så ikke noe som helst personale noe sted. De fant jeg jo senere fram til, sittende rundt kaffekoppene på kjøkkenet. De hadde omhyggelig låst døren til disse brysomme klientene, som jo egentlig var deres oppgave.»

Arne Skouen

Sånn husket Arne Skouen det som skulle bli hans datter Heges framtidige hjem fra hans første møte med stedet, antakelig nettopp fra 1966, dette annus horribilis – ett av dem – i Emma Hjorths Hjems kronglete historie.

Når Arne Skouen først har ordet er det naturlig å knytte sammen noen tråder i denne veven for å få øye på sammenhenger. De lange linjer i Emma Hjorths Hjems vei fra etterkrigstidas elendighet til nybygging og «investeringsboom» på sekstitallet må både ses i sammenheng med ytre og indre påtrykk.

Organisasjonen International League of Societies for Mentally Handicapped, ILSMH, opptrådte som et «NFPU» i alle fall i hele den vestlige verden. Under ILSMHs generalforsamling i Jerusalem i 1968 vedtok man «Erklæring om alminnelige og særskilte rettigheter for de psykisk utviklingshemmete», også kalt Jerusalemserklæringen. I en noe endret form ble denne vedtatt av FNs generalforsamling 20. Desember 1972. Artikkel 2 i erklæringen lød slik:

«Den psykisk utviklingshemmede har rett til forsvarlig medisinsk behandling og fysisk rehabilitering og til utdannelse, trening, utrusting og veiledning som kan sette ham i stand til å utvikle sine evner og muligheter til det ytterste, uten hensyn til hvor sterkt utviklingshemmet han er. Ingen psykisk (utviklings)hemmet må bli nektet slike hjelpetiltak på grunn av de omkostninger som er forbundet med dem.»

Artikkel 2, «Jerusalemserklæringen»

Det er forunderlig å tenke på at denne erklæringen, bare to år før den ble vedtatt første gang i 1968, ville ha stilt norske myndigheter i fullstendig forlegenhet dersom dens logikk og menneskesyn hadde vært rådende i debatten om skandaleoppslaget i «Aktuell» høsten 1965.

Så raskt endret holdningene seg i opinion og media at det neppe hadde vært mulig for Sosialdepartement og Helsedirektør å «aksjonere» mot overlege Munch slik de gjorde. Han var tross alt bare budbringeren som brakte den gamle og ubehagelige nyheten om at det fortsatt sto helt for jævlig til i deler av omsorgen, hele 13 år etter at Landsplanen for åndsvakeomsorgen var vedtatt av Stortinget i 1952. Og i 1968, ved Jerusalemerklæringens tilblivelse, var det en utbredt forståelse om at det gamle regimet innen omsorgen hadde utspilt sin rolle.