Utviklingshemmedes historie

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Åndssvak blir til psykisk utviklingshemmet

Akkurat dette forholdet, at de gamle lovene hadde utspilt sin rolle, var noe overlege Munch tok til orde for et halvt år før det braket løs med bråk i media og dannelse av aksjonsgruppa «Rettferd for de handikappede».

I et brev til statsråd Olav Gjærevoll 22. mars 1965 der Munch takker for en konferanse om ny lovgiving for handikap-omsorgen, arrangert av departementet, heter det:

«Jeg var i sin tid med på utformingen så vel av åndssvakeloven av 1949 som landsplanen for åndssvakeomsorgen i 1952. Ikke desto mindre vil jeg si at disse utmerkede aktstykker, som utvilsomt har hatt en gunstig virkning på utviklingen i denne del av vår sosialomsorg, nu er moden for revisjon. Efterhvert som åndssvakeinstitusjonene er kommet under medisinsk ledelse har nettopp grensene for åndssvakeomsorgens arbeide sprengt de tradisjonelle skillelinjer. Intelligenskvotient er ikke et adekvat kriterium. Avsløringen av de spesifikke handikap som denne gruppe lider av har gjort behovet for å få løsnet rammen om omsorgen ganske påtrengende»

Utgangspunktet for dette brevet var at Munch av et komitemedlem (for den nye handikaploven) var blitt gjort oppmerksom på at «epileptikeromsorgen og åndssvakeomsorgens serviceorganer skulle holdes utenfor handikapomsorgen. Min personlige mening er at en slik oppdeling vil være ganske katastrofal …», skriver Munch i et brev der han for øvrig medgir at han har hatt slike ideer om nedbryting av skillelinjene for særomsorgen siden han var på en rundreise i flere europeiske land i 1963.

Parallelt, eller kanskje heller i forkant av erkjennelsen om behovet for ny lovgivning, gikk drøftelsene omkring nye betegnelser for den gruppa som til nå var kalt åndssvake. Det vil si, en rekke betegnelser var brukt i mer spesifikk angivelse av hvilken gruppe det var snakk om. For eksempel benyttet overlege Munch i et radiokåseri i 1947 begrepene «evnesvake», «imbecile» og «idioter». Dette var det typiske vokabular fra mellomkrigstida, men sant å si den nomenklatur som hadde rådd grunnen helt siden franskmannen Binet definerte de tre gruppene omkring forrige århundreskifte. Den eneste forskjellen var at den best fungerende gruppa, de debile, hadde fått det norske navnet evneveik eller evnesvak.

De samme begrepene brukes under krigen av Agnes Hornnes i boka «De åndssvake og åndssvakeskolen», egentlig skrevet som en særoppgave i pedagogikk i 1941. Der heter det i en sammenheng «de dypeste idioter», «de ustyrlige imbesile» og «sinker», og denne inndelingen er selvsagt knyttet tett til IQ-målingenes rangering.