Utviklingshemmedes historie

Nye begreper

Et annet begrep for åndssvakhet som ofte var i bruk i mange år etter krigen var oligofreni. Det har et anstrøk av «vitenskapelighet» over seg. Det var gangbar mynt i Aschehougs konversasjonsleksikon anno 1959 (4. utgave):

«Oligofreni, åndssvakhet, tilstand av manglende forstand eller nedsatt intelligens. Oligofreni omfatter idioti, imbesilitet og debilitet. Intelligensdefekten er det mest fremtredende ved oligofreni, men man finner også ofte andre psykiske og fysiske avvikelser»

I sin avhandling «Representasjoner av åndssvakhet i norsk presse 1946-1966» går Barbro Wilson Hagen gjennom avisenes skriverier om omsorgen og finner at den første gangen betegnelsen psykisk utviklingshemning ser ut til å være brukt i pressen er da barnepsykiater J. Sejerstedt Bødker uttaler i 1964 (VG 24.3.):

«De åndssvake – eller psykisk utviklingshemmede som jeg foretrekker å kalle dem – bør komme inn under det psykiske helsevern som et naturlig ledd», hevdet han i den debatten som da pågikk om disse pasientgruppenes integrering i og tilpasning til samfunnet omkring dem. Johannes Sejersted Bødtker har vi møtt tidligere som reservelege ved Emma Hjorths Hjem i 1956-57. Allerede den gang var diskusjonen i gang blant fagfolk om betegnelsen var moden for utskifting. I 1964, da Bødtker uttalte seg til VG, var han imidlertid ansatt ved poliklinikken Oslo Observatoriehjem.

Det er vanskelig nøyaktig å fastslå når erkjennelsen om behov for begrepsendring inntrådte blant de ledende fagfolk i Norge. Men det var en prosess som skjedde over mange år – og i nær dialog med kolleger, særlig i de nordiske land.

Første gang uttrykket psykisk utviklingshemning ble lansert var ved Nordisk Åndssvakekongress i København i 1959. Da ble det vedtatt at det tidligere Nordisk Tidsskrift for Åndssvakeforsorg skulle endre navn til Psykisk Utviklingshemning. I et foredrag i 1962 benytter Ole B. Munch det nye begrepet i selve tittelen: «Personlighetstrekk hos de psykisk utviklingshemmede». I en artikkel i det nyss nevnte Psykisk Utviklingshemning i 1963 under tittelen «Helbredelse av åndssvakhet?» bruker han både betegnelsen «mental retardasjon», «mentalt utviklingshemmede» og «psykisk etterblivenhet». Det siste er det samme uttrykket som på svensk erstattet «sinneslö» alt i 1954 da man i lovs form snakket om «psykisk efterblivna». Under revidering av denne loven i 1960 bestemte svenskene seg for å bruke «psykiskt utväcklingshämmade».

Framfor alt var Munch i den nevnte artikkel fra 1963 svært kritisk til de rådende begreper:

«Den medisinske analyse eller diagnosen av den mentale utviklingshemning befinner seg ennu på et meget primitivt stadium, noe som avspeiler den slette terminologi. Bruk av termen oligofreni som nosologisk entitet er like uvitenskapelig som inndeling etter kapasitet (debil, imbesil, idiot, eller etter IQ)»

Han viser til det han oppfatter som det mest vellykkede forsøk på ny terminologi og klassifikasjon, gjort av Rich Heber og offentliggjort i september 1959 i American Journal of Mental Defeciency. Så denne debatten har pågått i flere år i internasjonale fora – med prøving og feiling av nye begreper.

Det var vel det som skjedde i 1954 da det i FNs Verdens Helseorganisasjon, WHO, ble presentert et nytt begrep, «mental subnormality». Det har ikke et direkte norsk synonym, men betyr rett og slett «under det normale». Under et WHO-seminar i Oslo våren 1957 holdt Ole B. Munch et foredrag om tjenester innen omsorgen. Der går han i rette med dette begrepet og antar at det vil lide samme skjebne som mange andre forsøk på å skape en levedyktig og fleksibel betegnelse.

"«The more because it suggests a static condition. Personally, I am ready to accept the term, but I do not like it. I should have preferred a term pointing more to the process of mental development as delayed or impaired»

Munch, 1957a, s. 1

Her er han på sporet av det begrepet som skulle komme. For hans kritikk av det foreslåtte begrep fra 1954 er at det er for statisk, mens han etterlyser noe som viser til en utvikling – selv om den er forsinket eller skadet/svekket. I en annen artikkel av overlegen fra 1957, trykt i Sosialt Arbeid, lyder tittelen «Mental utviklingshemning, dens årsaker og behandling» (Munch, 1957b, s. 1).