Menneskeverd og menneskerettigheter

Foto: Rich Johnson

Mennesket i sentrum

Menneskesyn har alltid opptatt mennesker i historisk tid, og vi finner uttrykk for dette i ulike litterære, religiøse og filosofiske tekster. De eldste tankene om hvordan vi mennesker behandler og hvilke holdninger vi bør vise mot hverandre kan vi finne igjen i ulike utgaver av Den gylne regel. Det vil si å handle mot andre som vi vil at andre skal handle mot oss selv. Dette kalles ofte gjensidighetsprinsippet, fordi vi måler våre handlinger mot hverandre ut fra at de skal tåle å bli utført den andre veien, altså gjensidig.

Men Den gylne regel har også et motstykke, nemlig hevnprinsippet eller lex talionis. Det innebærer å hevne eller ta igjen for de ugjerninger vi mener andre har gjort mot oss. Begge disse prinsippene finner vi tilbake i skrifter som er over 4000 år gamle, og de finnes i alle verdensreligionene.

Bak gjensidighetsprinsippet ligger et bestemt menneskesyn, nemlig at vi regner andre og seg selv som likeverdige mennesker. Vi må altså vise både respekt og selvrespekt for at Den gylne regel skal virke. I vår kultur finner vi de første tankene om menneskeverdet i troen på at mennesket er spesielt blant alle livsformer og/eller utvalgt av høyere makter. I jødisk-kristen tradisjon, som også deles av islam, det vil si de tre religionene som regner Abraham som sin stamfar, er mennesket skapt i Guds bilde og tildelt en spesiell plass i «Guds skaperverk». Det å krenke mennesket blir dermed å krenke menneskets skaper. Dette kalles et antroposentrisk menneskesyn. Også i klassisk stoisk filosofi og i menneskesynet hos den gamle greske filosofen Aristoteles finner vi tanker som gir mennesket en sentral plass blant jordens levende vesener.

Aristoteles mente at mennesket er spesiell i kraft av sin evne til å overskue tilværelsen. Vi overgår planteriket ved ikke bare å oppta næring. Vi overgår dyrene ved ikke bare å følge våre instinkter. Vi har i tillegg (og i motsetning til andre vesener) evne til å bruke vår fornuft, og å overskue hele livet og ta ansvar. «Mennesket er det eneste dyr som vet at det skal dø», hevdet han. I den legeetikken som Hippokrates utviklet (ca. 350 år f. Kr) finner vi også et konkret uttrykk for det synet at alle mennesker skal respekteres spesielt. Respekten for pasienten var veldig viktig i hans etikk, ved siden av normen mot diskriminering og forskjellsbehandling. Alle skulle få medisinsk hjelp uansett om de var «kvinne eller mann, trell eller fri». Det interessante er at dette var tanker som ble utviklet i førkristen tid. Både Jesu Bergpreken og apostelen Paulus’ brev la senere vekt på at alle mennesker var verdifulle. Slik sett er klassisk filosofi og kristendommen viktige røtter for den humanistiske kulturarven i vår del av verden.

På 1400-tallet ble uttrykket menneskeverd (Dignitas humanus) brukt for første gang av rennesansehumanisten Pico de Mirandola. Hans begrep om menneskeverdet uttrykker humanismens historiske røtter både i «arven fra Jerusalem», kristendommen, og i «arven fra Athen», antikkens filosofi. 1700-tallets opplysningsfilosofer som Locke, Voltaire, Rousseau og Montesquieu førte disse tankene videre når de understreket individets rett i samfunnet. De sa at mennesket i kraft av å være menneske har naturlige rettigheter. Og de politiske og sosiale rettighetene dette innebærer var ikke upåvirket av «arven fra Roma», romerrettens tanker om rettferdig behandling, som blant andre filosofen og statsmannen Cicero hadde formulert. Opplysningsfilosofene bar dette frem ofte i konflikt med datidens kirke, som var preget av krav om lydighet og underdanighet snarere enn tro på verdien av enkeltmennesket.