Menneskeverd og menneskerettigheter

Foto: Rich Johnson

Menneskerettighetserklæringer

Vi fikk den første menneskerettighetserklæring i 1689 som begrunnet menneskeverdet naturrettslig. Også den nordamerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 formulerte menneskerettighetenes sammenheng med menneskeverdets ukrenkelighet. Ikke minst viktig ble den franske revolusjonens menneskerettighetserklæring i 1789, der menneskeverdet og likeverdet ble begrunnet naturrettslig og verdslig. Dette var viktige inspirasjonskilder for Eidsvollsmennene her til lands i 1814. Når det oppstod en spenning mellom å sette mennesket i sentrum og å sette Gud i sentrum, utviklet det seg en verdslig humanisme både blant franske revolusjonære og blant engelske rasjonalister.

Med «arven fra Paris» var grunnlaget lagt for senere erklæringer om menneskeverdet og dets ukrenkelighet i form av våre moderne menneskerettigheter. Med arven fra Jerusalem, Aten, Roma og Paris kan vi se at det er noen store linjer i vår kulturarv, der Mennesket gradvis utvikles til å bli ansett som en verdi i seg selv.

FNs menneskerettighetserklæring bruker uttrykket «det iboende menneskeverdet» (inherent dignity). Dette uttrykket begrunner menneskets ukrenkelighet på tvers av livssynsmessige, politiske og ideologiske skiller, i en felles antroposentrisk anskuelse. Kjernen er menneskets rett til å eie seg selv og sine tanker. Alle mennesker er således likeverdige, uavhengig av et hvert ytre kjennetegn som rase, kjønn, klasse, hudfarge, etnisk bakgrunn, utseende, funksjonsevne osv., og uavhengig av indre kjennetegn som tro, tanke, politisk syn eller forstandsnivå.