Menneskeverd og menneskerettigheter

Foto: Rich Johnson

Begrepet menneskeverd

I FNs erklæring om universelle menneskerettigheter av 1948, som det også er referert til i Grunnlovens § 110, omtales alle mennesker («enhver») som unike og med et «iboende» verd. Dette betyr at menneskeverdet ikke begrunnes utenfra. Verdet er ikke tildelt den enkelte av ytre politiske krefter, og det begrunnes heller ikke religiøst. Erklæringens budskap er altså at menneskeverdet helt uten vilkår følger av selve det fenomen å være et menneske, uansett ytre og indre kjennetegn.

Det grensesprengende i dette er at det fratar enhver maktinstans, enhver politisk eller geistlig makt, retten til å relativisere menneskeverdet. Menneskeverdet kan ikke være gjenstand for ulik behandling - det er konstant. Det kan ikke graderes eller rangeres, og ikke krenkes. Samtidig åpner det for at den enkelte kan understøtte sin forståelse av menneskeverdet gjennom eget livssyn, enten dette er religiøst eller verdslig. Likevel er en slik erklæring selvsagt et ideal og framstår som en normativ proklamasjon. Erklæringen i seg selv gir ikke konkrete og juridisk bindende bestemmelser. Det skjer først når et land ratifiserer de internasjonale menneskerettighetsavtalene til FN. Det vil si at landet godkjenner avtalen som juridisk bindende for eget land.

For hver dag over hele kloden blir mennesker behandlet ulikt, rangert og krenket på sitt menneskeverd. Rettighetene som skal beskytte verdet, blir ikke respektert. Avtaler og konvensjoner brytes. Statenes beskyttelse er utilstrekkelig, og de viker for blant annet lønnsomhetsbetraktninger. Krenkelsen av andres menneskeverd er først og fremst noe som sårer og påfører lidelser og død. Men selve det fenomen at krenkelse finner sted er også en krenkelse av menneskeverdet. De som krenker, krenker også sitt eget menneskeverd, nettopp gjennom å begå krenkende handlinger. Vitnenes menneskeverd krenkes nå de er vitne til at noen krenkes.

Sagt på en annen måte: det berører alle involverte at menneskeverdet krenkes. Når vi taler om forbrytelser mot menneskeheten, er det uttrykk for at vi ser selve forbrytelsen som en krenkelse av 'det menneskelige' som sådan, i tillegg til udåden mot ofrene. På den måten blir menneskeverdet et kollektivt ansvar. Om ikke alle har et menneskeverd, får ingen det. For vi er alle medansvarlige for hverandre.

De ulike artiklene i Menneskerettighetserklæringen innledes med ordet «Enhver (har rett til osv.)». Dette understreker at menneskeverdet og menneskerettighetene er uløselig forbundet med hverandre. Menneskerettighetserklæringen tilkjenner enkeltmennesket overalt et verd, og selve rettighetene utgjør et ideelt vern mot krenkelser av dette verd. Mange vil likevel hevde at rettsvernet er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, om vi skal fremme respekt for menneskeverdet. Alt kan ikke styres gjennom lov og rett.