Menneskeverd og menneskerettigheter

Foto: Rich Johnson

Likeverd er en forutsetning for menneskeverd

Likeverdet er tett knyttet til forestillingen om det unike menneskeverdet. Så snart menneskeverdet rangeres som ulikt mellom personer eller grupper, rakner selve grunntanken. Likeverdet har idéhistoriske røtter i en religiøs tro på at vi alle er like for Gud, i den naturrettslige tanken om at likhet eller egalitet følger som rettighet av det å være menneske, og i politiske og sosiale bevegelser som har kjempet for likhet og likeverd ut fra en verdslig forestilling om at alt annet fører til undertrykking og ulykke.

Den sosialistiske likhetstanken underbygger også likeverdet som sådan.

Og likhetsprinsippene i menneskerettighetene utgjør den moderne konsensus på dette området, der likeverd har en dypere mening enn en formell likhet. Likhet som menneskerettighetsbegrep er selvsagt noe annet enn konformitet og uniformering, det vil si en ytre likhet uten innhold. Ikke desto mindre skiller likhetstankene lag i den politiske diskursen.

Mens noen legger vekt på at alle skal behandles likt, selv om de er ulike, legger andre vekt på at likeverdighet bare kan oppnås som resultat dersom vi behandler ulike mennesker ulikt. Moralfilosofiens behandling av hva som er rettferdig, har aldri bygget bro mellom en liberal tradisjon og en sosialistisk tradisjon. Den liberale vil si at ulikhet som oppstår av lik behandling er rettferdig. En sosialist vil si at resultatlikhet er rettferdig, og det får vi gjennom utjevning ved for eksempel å gi mer til den fattige enn den rike. Men ingen av disse politiske retningene behøver å underkjenne selve menneskeverdet og likeverdet. Imidlertid er det på ett område av stor betydning blant andre for funksjonshemmede å nå fram til en felles forståelse av likeverdets forhold til likhet i behandling eller i resultat. Det gjelder prinsippet om positiv forskjellsbehandling.

Om funksjonshemmede må ha en kompensatorisk behandling for å fungere på like fot i samfunnet, betyr det at noen får noe som ikke alle får. Det blir en ulikebehandling som sikter mot likhet i resultat – som forutsetning for å realisere et verdig liv. Dette aksepteres vanligvis i den liberale tradisjonen hvis den funksjonshemmede er uforskyldt funksjonshemmet. En slik politikk blir i dag rettferdiggjort ved å si at alle har nytte og glede av universell utforming av det offentlige rom.