Menneskeverd og menneskerettigheter
Foto: Hanne Engelstoft
Fra fortielse til inkluderingsmål
Det skulle gå 58 år fra FN vedtok Menneskerettighetserklæringen til verdensorganisasjonen i 2006 enstemmig vedtok Konvensjon om rettighetene til mennesker med funksjonshemming. Denne konvensjonen skulle ”fremme, verge og sikre full og likeverdig rett til alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle mennesker med funksjonshemming og å fremme respekt for deres iboende verdighet”.
Konvensjonen ble vedtatt 2006, trådte i kraft 2008 og ble ratifisert av Norge i 2013. Ratifisering betyr at man påtar seg en folkerettslig forpliktelse til å etterleve konvensjonens bestemmelser.
Konvensjonen er en av åtte FN-konvensjoner, som til sammen utgjør FNs menneskerettsavtaler. At dette tok tid forstår du nok når du i kapittel 2 (Trekk fra utviklingshemmedes historie) kan lese hvor lang tid det tok før diskriminering av funksjonshemmede kom på den politiske dagsorden her til lands. En av vetaranene i Funksjonhemmedes Fellesorganisasjon i Norge, Liv Arum, skriver følgende:
«I 1971 og 1975 vedtok FN henholdsvis Declaration on the Rights of Mentally Retarded Persons og Declaration on the Rights of Disabled Persons. I begge disse tas det forbehold på vegne av land som av utviklingsmessige grunner bare kunne bruke begrensede ressurser på å oppfylle funksjonshemmedes rettigheter. Forbeholdet var dobbelt bemerkelsesverdig:
For det første hadde FN ikke tatt noe «utviklingsforbehold» ved utformingen av de universelle menneskerettighetene, og for det andre viste dette et FN som faktisk kunne godta at funksjonshemmedes rettigheter varierer fra land til land. Det var først i 1991 da FN vedtok resolusjonen Principles for the protection of persons with mental illness and the improvement of mental health care, at FN for første gang utvetydig og uten forbehold fastslo at mennesker som lever med funksjonshemming, har rett til alle rettigheter i Verdenserklæringen og de etterfølgende internasjonale menneskerettighetsavtalene.
Og i 1993, da FNs Standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming ble vedtatt, ble den siste rest av tvil fjernet: Menneskerettene gjelder, uten forbehold, også for mennesker som lever med funksjonshemming. Vendepunktet, tror jeg, kom i perioden fra 1976 til 1982 og var knyttet til tre begivenheter i FN:
- Beslutningen i 1976 å gjøre 1981 til FNs internasjonale år for funksjonshemmede.
- At Verdenshandlingsprogrammet for funksjonshemmede (World Programme of Action concerning Disabled Persons) ble vedtatt i 1982.
- Proklameringen i 1982 av FNs tiår for funksjonshemmede 1983-1992.
Men dette var jo ikke et vendepunkt som snudde alt. Også etter dette og helt inn i vår tid er det mange tegn på at menneskerettigheter for funksjonshemmede ikke er selvsagt, noe mine korte eksempler vel viser:
Det var først i 1989 med Konvensjonen om barnets rettigheter at en av FNs menneskerettsavtaler fikk et uttrykkelig forbud mot diskriminering på grunn av funksjonshemming. Og så sent som i 2008 beskrev FNs høykommissær for menneskerettigheter utviklingen slik:
A dramatic shift in perspective has been taking place over the past two decades, and persons with disabilities have started to be viewed as holders of rights. This process is slow and uneven, but it is taking place in all economic and social systems».
Fra Liv Arums artikkel «Funksjonshemmedes erfaringer med inkludering og diskriminering»