Arbeid i andres hjem

For den som mottar helse- og omsorgstjenester i egen bolig er nok ikke det viktigste spørsmålet om de tjenestene som ytes er helsehjelp eller omsorgstjenester i juridisk forstand. For den som skal søke om hjemmebaserte tjenester fra kommunen er det en stor fordel at de ulike tjenestene reguleres i en felles helse- og omsorgstjenestelov, og at de tilhørende pasient- og brukerrettighetene er samlet i pasient- og brukerrettighetsloven. Tilsvarende blir nå alle som yter kommunale helse- og omsorgstjenester regnet som helsepersonell i juridisk forstand, og helsepersonelloven får derfor betydning for hvilke krav som stilles til tjenesteyterne. Til sammen utgjør disse lovene et gjensidig system av rettigheter og plikter som skal ivareta den enkelte pasient og brukers behov på en helhetlig måte.

Ser vi nærmere på hol. § 3-2 første ledd nr. 6 trekker loven likevel et skille mellom a) helsetjenester i hjemmet og b) personlig assistanse i hjemmet. Dette bekreftes ved at loven bruker ulike betegnelser på tjenestemottakerne; pasient for de som mottar helsehjelp, og bruker for de som mottar tjenester som ikke er helsehjelp, jf. legaldefinisjonene av pasient og bruker i pbrl. § 1-3 bokstav a og f. Den som mottar tjenester i egen bolig kan ha behov for både helsehjelp og personlig assistanse. I juridisk forstand er da vedkommende pasient når det ytes helsehjelp, og bruker når det ytes andre former for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven. I praksis vil det selvfølgelig være vanskelig å trekke et skarpt skille mellom ytelsene; når skal for eksempel hjelp til tannpuss regnes som helsehjelp, og når er det personlig assistanse? Det gir ikke loven et klart svar på. Er det da noen grunn til å være opptatt av den juridiske forskjellen?

Når det gjelder de gjennomgående kravene til forsvarlighet, kvalitet og pasient- og brukersikkerhet i tjenesteytingen er skillet uten praktisk betydning. Den viktigste praktiske konsekvensen av skillet er at loven behandler retten til selvbestemmelse for pasienter og brukere ulikt. Pasienters rett til å samtykke til - eller nekte å motta - helsehjelp er nøye regulert i pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4. Disse bestemmelsene er ikke gjort gjeldende for andre former for tjenester, slik at det kan oppstå situasjoner hvor spørsmålet om tjenestemottakerens selvbestemmelsesrett må vurderes ut fra hva slags hjelp som ytes – skal vedkommende regnes som pasient eller bruker?

Dette betyr ikke at selvbestemmelsesretten kan settes til side. I forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven sies det at prinsippet om selvbestemmelse også må gjelde for tjenester som ikke er helsehjelp, og brukere og pasienter har den samme rett til å medvirke ved gjennomføringen av helse- og omsorgstjenester, jf. pbrl. § 3-1. Kravene til brukernes samtykkekompetanse er derimot ikke regulert på samme uttrykkelige måte som for pasienter, jf. pbrl. § 4-3. Dette skaper et uheldig skille i loven når det gjelder rettsstillingen for hjemmeboende brukere av omsorgstjenester som har nedsatt funksjonsevne pga. utviklingshemming. De risikerer å få sin selvbestemmelsesrett begrenset i mange av dagliglivets situasjoner på grunn av sin kognitive funksjonsnedsettelse og sitt store hjelpebehov.

I situasjoner hvor den hjemmeboende tjenestemottakeren motsetter seg tjenesteytingen er det derfor særlig viktig å avklare hvilken rettslig status ytelsen har, fordi dette får betydning for rekkevidden av selvbestemmelsesretten, og hvilke muligheter som finnes med hensyn til å yte hjelpen med tvang i særlige tilfeller. Tvungen somatisk helsehjelp kan unntaksvis gis til pasienter som mangler samtykkekompetanse og som motsetter seg helsehjelpen, hvis dette er nødvendig for å unngå vesentlig helseskade. Da må det først fattes et gyldig enkeltvedtak i henhold til pbrl. kapittel 4A. Tvungen personlig assistanse til brukere med nedsatt funksjonsevne som følge av utviklingshemning bare kan gis i særlige situasjoner, på bestemte vilkår, og etter et godkjent enkeltvedtak i henhold til særbestemmelsene i hol. kapittel 9.

Reglene om samtykke og medvirkning i pbrl. kapittel 4 vil du lære mer om i del 2 av denne modulen.

Helse- og omsorgsdepartementet har sagt at de ønsker en gjennomgang av samtykke- og tvangsbestemmelsene i de ulike lovene med tanke på å få til en større grad av samordning. Før dette skjer må de som yter tjenester forholde seg til at det finnes ulike regler for pasienter og brukeres rett til selvbestemmelse.

En annen forskjell som kan få betydning i enkeltsaker er at eventuelle skader som påføres pasienter når det ytes helsehjelp i egen bolig (for eksempel som følge av feilmedisinering eller svikt ved teknisk utstyr), kan gi grunnlag for erstatning i henhold til lov om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven). Skader som påføres bruker under ytelse av andre tjenester, for eksempel personlig brukerstyrt assistanse, faller ikke automatisk inn under pasientskadeloven. Alternativt må det da søkes erstatning etter andre regler.