Arbeid i andres hjem

2a. Samtykke og medvirkning som grunnlag for tjenesteytingen

I historisk perspektiv har det vært vanlig å anse at mennesker med nedsatt funksjonsevne som følge av utviklingshemning ikke er i stand til å forstå sitt eget beste, og at man derfor har hatt rett og plikt til å ta avgjørelser og yte tjenester overfor dem uten å legge vekt på deres selvbestemmelsesrett. En slik holdning kan karakteriseres som individuell paternalisme, som innebærer at man har rett til å overstyre andres selvbestemmelsesrett (autonomi) når man mener at personen ikke handler til sitt eget beste (Kjønstad og Syse 2017). I slike sammenhenger har paternalismen ført til bruk av ulike former for tvang for å hindre skade eller fremme positive effekter for personen.

I dag vektlegges hensynet til autonomi og selvbestemmelsesrett for alle grupper av pasienter og brukere langt sterkere enn før, slik at situasjonen på mange måter er snudd på hodet i forhold til den paternalistiske tankegangen. I dag kreves det en klar og uttrykkelig lovhjemmel for å kunne begrense andres selvbestemmelsesrett, som regnes som en grunnleggende verdi som er beskyttet av loven og menneskerettighetene. Dette får konsekvenser for hvordan man må tenke og handle med hensyn til å tilrettelegge et hjemmebasert helse- og omsorgstjenestetilbud overfor pasienter og brukere med nedsatt funksjonsevne som følge av utviklingshemning.

Samtykke- eller beslutningskompetanse er en juridisk betegnelse på retten til å forplikte seg rettslig på egne vegne, og er en viktig del av vår individuelle rettslige handleevne. For barn under 18 år finnes det særlige regler for samtykkekompetanse. Noen voksne personer vil ikke ha tilstrekkelig kognitiv forståelse av hva følgene av et samtykke kan bli. I juridisk terminologi betegnes dette med at de mangler samtykkekompetanse.

At tjenestemottakeren er diagnostisert med utviklingshemming, er umyndiggjort etter gammel lov, har fått oppnevnt verge, eller har en psykisk lidelse betyr ikke at vedkommende mister sin samtykkekompetanse. Kompetansen avhenger av personens faktiske forståelse av hva beslutningen gjelder. Kravet til forståelse vil derfor variere i forhold til hvilke konsekvenser avgjørelsen kan medføre. Det kreves større forståelse for å kunne samtykke til å inngå ekteskap eller underskrive en kontrakt om huskjøp, enn for å kunne kjøpe en avis i en kiosk, selv om det skjer en rettslig forpliktende avtaleinngåelse i samtlige tilfeller. Det samme gjelder når vi motsetter oss noe som kan få konsekvenser for oss – det kreves større forståelse for konsekvensene for å kunne nekte å motta nødvendig helsehjelp når man er alvorlig syk, enn for å kunne nekte å pusse tenner eller ta en vaksinasjonssprøyte mot sesonginfluensa. Samtykkekompetansen er med andre ord relativ – den avhenger av beslutningstakerens evne til forståelse vurdert i forhold til hvilke konsekvenser beslutningen kan få for vedkommende.

Det rettslige utgangspunktet for alle former for ytelser etter helse- og omsorgstjenesteloven er at det må foreligge et gyldig og informert samtykke fra den som mottar ytelsene, men samtykkekravet er som nevnt ulikt regulert for helsehjelp og andre ytelser. Vi skal nå se nærmere på kravene til samtykke til helsehjelp.