Tjenestetilbudet i dag

Foto: Mikkel Hegna Eknes

2c. Samtykke til andre ytelser etter helse- og omsorgstjenesteloven

Helse- og omsorgstjenesteloven gir ikke hjemmel for å yte hjemmebaserte tjenester ved bruk av tvang, ut over de tiltakene som kan gjennomføres på grunnlag av et enkeltvedtak etter helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 for enkelte personer med diagnosen psykisk utviklingshemming.

Loven stiller samtidig ikke det samme uttrykkelige krav til samtykke fra brukere når det gjelder ytelser som ikke er rettslig definert som helsehjelp. Pasient- og brukerettighetsloven § 3-1 gir imidlerid både pasienter og brukere en generell rett til medvirkning ved utforming av tjenestetilbudet, og en særlig rett til medbestemmelse ved utforming av hjemmebaserte tjenester etter hol. § 3-2 første ledd nr. 6.

Pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven gir ikke pårørende rett til å ta avgjørelser om hjemmebaserte tjenester på vegne av en bruker over 18 år som mangler samtykkekompetanse. Pbrl. § 3-1 gir bare pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten hvis det gjelder helsehjelp. I kvalitetsforskriften § 3 sies det at både brukeren, og eventuelt pårørende og verge kan medvirke ved utforming eller endring av tjenestetilbudet. Dette forutsetter at brukeren ikke motsetter seg en slik medvirkning fra verge eller pårørende. Videre sier bestemmelsen at brukeren har medbestemmelsesrett i forhold til den daglige utføringen av tjenestene.

Vergens rett til å samtykke til helsehjelp på vegne av en voksen pasient som er fratatt sin rettslige handleevne er nærmere omtalt i del 5. Vergen har ingen tilsvarende rett til å samtykke til helse- og omsorgstjenester for den som er satt under vergemål med eller uten fratakelse av rettslig handleevne, men kan hjelpe vedkommende til å kunne gi sitt samtykke. Vergen kan ikke samtykke til bruk av tvang eller tiltak som brukeren motsetter seg.

Selv om loven ikke sier det uttrykkelig, må utgangspunktet være at så lenge brukeren har samtykkekompetanse, er det brukerens selvbestemmelsesrett som styrer tjenesteytingen i egen bolig. Dette autonomiprinsippet må også gjelde for ytelser som ikke er definert som helsehjelp. Dette kan skape utfordringer for de som skal yte tjenestene. Brukere med nedsatt funksjonsevne som følge av utviklingshemming vil ikke alltid innrette seg med hensyn til livsførsel slik som andre synes de burde – men det er jo en rett som alle andre voksne har, så den må også gjelde for denne gruppen. At en usunn livsstil kan gi konsekvenser for egen helse på sikt vil ikke være tilstrekkelig grunnlag for å suspendere selvbestemmelsesretten. Når det gjelder pengebruk, matinntak, røyking, alkoholbruk, mosjon, sosial omgang osv., er det ikke grunnlag for å innføre særlige begrensninger i selvbestemmelsesretten for mennesker med nedsatt funksjonsevne som følge av utviklingshemning, selv om de ikke lever i samsvar med de rådende sunnhetsnormer. Å hjelpe og motivere andre til å endre livsstil er derimot tillatt, så lenge det skjer på en hensynsfull måte.

Selvbestemmelsesretten er samtidig ikke uten grenser. Hvis tjenestemottakeren opptrer på en måte som skaper umiddelbar fare for liv og helse for vedkommende selv eller omgivelsene, vil tjenesteyterne ha både rett og plikt til å gripe inn i situasjonen selv om personen motsetter seg dette. Dette forutsetter at det foreligger en nødssituasjon, det vil si at det ikke er mulig å avverge faren på andre måter. Å gripe inn med makt i nødssituasjoner krever også hjemmel i lov. Slike hjemler finnes i hol. § 9-5 (skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner), i straffeloven §§ 17 og 18 (nødrett og nødverge), og i helsepersonelloven § 7 (øyeblikkelig helsehjelp) og § 31 (plikt til å varsle nødetater). Bruken av makt må stå i et rimelig forhold til skaden som skal avverges, og tvang kan ikke brukes preventivt.

Hvis brukeren mangler samtykkekompetanse, er det uklart hvem som kan be om eller samtykke til tjenester som ikke er helsehjelp på vegne av vedkommende. Det finnes heller ikke regler som sier hva som blir følgen av at brukeren motsetter seg tjenesteytingen, eller er fratatt rettslig handleevne etter vergemålsloven. Selv om det kan være nærliggende å bruke de samme bestemmelsene som gjelder for samtykke til helsehjelp, jf. pbrl. kapittel 4, løser dette ikke spørsmålet om hvem som kan samtykke på vegne av en bruker som mangler samtykkekompetanse.

For enkelte personer som er diagnostisert med utviklingshemning gis det en særlig mulighet til å yte tjenester med tvang i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Disse bestemmelsene kan brukes uavhengig av om brukeren har samtykkekompetanse, men kun for å hindre bruker i å påføre seg selv eller andre vesentlig skade, jf. hol. § 9-5. Det betyr at det aller meste av den daglige tjenesteytingen etter helse- og omsorgstjenesteloven vil falle utenfor kapittel 9.

De som yter tjenestene har et overordnet ansvar for at tjenestetilbudet til den enkelte er forsvarlig og verdig, men det innebærer ikke en rett til å bruke tvang overfor brukeren. Fravær av tydelig lovregulering på dette området kan føre til at mennesker med nedsatt funksjonsevne på grunn av utviklingshemming får sin selvbestemmelsesrett begrenset på en mer omfattende måte enn andre brukergrupper.