Tjenestetilbudet i dag

Foto: Anais Nannini

4a. Tjenesteyternes taushetsplikt

At kommunalt ansatte som yter helse- og omsorgstjenester har taushetsplikt er nok kjent for de fleste. Mange har likevel en mangelfull kjennskap til innholdet i taushetsplikten og hvordan den skal ivaretas. Vi vil derfor behandle taushetsplikten mer inngående i denne delen av kapittelet.

Formålet med taushetsplikten er todelt:

  • Ivareta tjenestemottakers rett til vern mot spredning av personopplysninger
  • Ivareta tillitsforholdet mellom tjenesteyter og tjenestemottaker

Bestemmelser om taushetsplikt for ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten finnes i flere lover:

Er det den samme taushetsplikten som gjelder etter de ulike lovene? Både ja og nei. Det er opplysninger om tjenestemottakernes personlige forhold (personopplysninger) som er vernet i samtlige bestemmelser, men rekkevidden av taushetsplikten og utformingen av unntaksbestemmelser og bestemmelser om opphevelse av taushetsplikten varierer. Hvem som får taushetsplikt kan også variere. Taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 omfatter enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, mens taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 kun omfatter de som regnes som helsepersonell i juridisk forstand. Det betyr at ansatte i samme virksomhet kan ha taushetsplikt etter ulike regler, avhengig av hvilke arbeidsoppgaver vedkommende ivaretar.

For alle som gir kommunale tjenester i bolig etter helse- og omsorgstjenesteloven vil det være taushetsplikten etter hpl. § 21 som gjelder. Dette fremgår ikke av helse- og omsorgstjenesteloven, som har fått en egen taushetsbestemmelse i hol. § 12-1. Leser vi hol. § 2-1 ser vi imidlertid at helsepersonelloven gjelder for alle som yter helse- og omsorgstjenester overfor pasienter og brukere. Taushetsplikten i hpl. § 21 går foran taushetsplikten etter hol. § 12-1 for denne gruppen av tjenesteytere.

Taushetsplikt er et omfattende rettsområde, med noen få hovedregler og en rekke lovfestede unntak. Vi skal her fokusere på hovedregelen – at opplysninger om tjenestemottakernes legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold er omfattet av taushetsplikt.

Opplysninger om personlige forhold kalles personopplysninger og deles i to grupper.

  • Alminnelige personopplysninger (navn, fødselsnummer, kjønn, bosted)
  • Sensitive personopplysninger (opplysninger om helse og sosiale forhold, seksuelle forhold, rasemessige, etniske, politiske eller religiøse forhold).

For at noe skal kunne kalles personopplysninger må opplysningene kunne knyttes til en (identifiserbar) enkeltperson, jf. personopplysningsloven § 2. Det spiller ingen rolle hvilken form opplysningene registreres eller formidles i – det kan skje ved tale, bevegelse, skrift, film, bilde, lydopptak eller gjenstander.

Taushetsplikten er en aktivitetsplikt – man skal aktivt hindre at andre får tilgang til opplysninger. Det betyr at det ikke er nok å tie om det man vet. Taushetsplikten kan brytes på andre måter, og tjenesteyterne må ha et gjennomtenkt forhold til hvordan man kan ivareta plikten i det daglige arbeidet. Det er selvfølgelig et virksomhetsansvar å ivareta personvernet, men taushetsplikten påhviler alltid den enkelte tjenesteyter. Bruk av elektroniske journal og arkivsystemer, velferdsteknologiske løsninger på nett, bruk av sosiale medier og samarbeid med pårørende og andre instanser skaper utfordringer for tjenesteyterne når det gjelder taushetsplikten.

Tjenesteytere innen samme virksomhet kan utveksle nødvendige opplysninger om felles klienter uhindret av taushetsplikt, for eksempel i forbindelse med vaktskifter. Men denne interne opplysningsretten er ikke ubegrenset – det er bare de opplysningene som er nødvendige for å ivareta tjenestemottakerens bistandsbehov som kan utveksles, og hva som er samme virksomhet må avgrenses i utstrekning. En kommune kan ikke uten videre anses som en og samme virksomhet, men en avdeling innen helse- og omsorgsetaten kan anses som det. Ved samarbeid med andre instanser eller avdelinger i forvaltningsorganet må forholdet til taushetsplikten vurderes i det enkelte tilfellet.

Tjenestemottaker kan gi et informert samtykke til at ellers taushetsbelagt informasjon kan videreformidles til andre. Hvis tjenestemottaker mangler samtykkekompetanse vil verge eller nærmeste pårørende kunne samtykke på tjenestemottakers vegne i en viss utstrekning, men det må forutsette at samtykket er klart i samsvar med tjenestemottakers beste interesse. For at et samtykke skal være gyldig må den som gir samtykke ha fått all nødvendig informasjon om hvem som skal få opplysninger, hvilke opplysninger som skal gis og hva opplysningene skal brukes til.

Bruken av sosiale medier på nett (blogger, Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat etc.) medfører nye utfordringer for taushetsplikten og personvernet. Tjenesteytere må være bevisste på at taushetsplikten er til hinder for å legge ut bilder av brukeren eller på andre måter formidle taushetsbelagte personopplysninger på nettet, selv om dette skjer på nettsider som eieren har begrenset omverdenenes tilgang til. At brukeren sprer personlige opplysninger om seg selv på nettet gir ikke ansatte rett til å gjøre det samme.

Særlige utfordringer oppstår når brukere ønsker å legge til tjenesteytere som sine venner på Facebook etc. Det å stå på en venneliste kan røpe et klientforhold for andre venner. En venneforespørsel kan ikke oppfattes som et samtykke til å oppheve taushetsplikten.

Det er den enkelte virksomhets ansvar å utforme felles retningslinjer eller policy for bruk av sosiale medier i forholdet mellom brukere/pasienter og de som yter tjenestene. Dette fratar ikke den enkelte ansatte ansvaret for sine egne handlinger, og det er grunn til å vise generell varsomhet med hva som legges ut på nettet i forbindelse med jobb og klienter. Et samtykke fra pasienten eller brukeren fratar ikke tjenesteyteren ansvaret for det som legges ut.