Fra fødsel til grav - livsløpet, fasene og overgangene

Foto: Gonzalo Merat
Livsløpsperspektivet - en økologisk forståelse
Med utgangspunkt i at alle mennesker går gjennom livet sitt i den samme rekkefølgen, må vi forestille oss livet som en helhet. Livet leves av den enkelte med de mange individuelle forskjellene som finnes, og de fleste av oss følger den samme løypa fra start til mål: fra barndom og ungdom til voksen og etter hvert alderdom. Hvis vi betrakter livet som en helhet, som en rekke situasjoner og tilstander i samhandling og gjensidighet med andre, vil også vår forståelse for de ulike fasene av livet farges av omgivelsene våre i tillegg til de individuelle egenskapene den enkelte av oss har. I en slik sammenheng kan vi snakke om å betrakte livet og det levde liv med en økologisk forståelse.
Utviklingshemming klassifiseres tradisjonelt etter kognitivt funksjonsnivå, i gradene lett, moderat, alvorlig og dyp utviklingshemming. Gradene av utviklingshemming viser til graden av kognitiv svikt, altså evnen til for eksempel oppmerksomhet og tempo, språkutvikling, tidsbegrep og orienteringsevne. Med et økologisk perspektiv som bakgrunn vil også disse elementene være viktige å forstå i samhandling med utviklingshemmede. Men mer enn teoretisk kunnskap om forsinket utvikling er god samhandling avhengig av konkret og direkte kunnskap om den enkelte i den kontekst/sammenheng han/hun befinner seg i.
Oppmerksomhet og tempo, språk og kommunikasjon og tids- og stedsorientering er ikke faste størrelser men vil variere og svinge sammen med den situasjon (kontekst) den utviklingshemmede befinner seg i. En økologisk forståelse av samhandling med utviklingshemmede krever like mye oppmerksomhet om konteksten; den konkrete situasjonen, hvem andre som er til stede, hvilket humør den enkelte er i, hvilke forventninger og mål den enkelte har - som om hvilke personlige begrensninger den utviklingshemmede har. Denne bakgrunnen er viktig å ha med seg når de ulike fasenes kjennetegn skal presenteres nedenfor.
I det tradisjonelle helse- og omsorgsvesenet vi alle er en del av, florerer det av mer og mindre forståelige betegnelser på de mange tilstandene vi er i. Vi skjønner at diagnoser er en viktig del av det å ha oversikt over og å se ulike behandlingsalternativer for vanskelige og svært funksjonshemmende tilstander, men det bør likevel være avgjørende viktig at vi er i stand til å «se bak» diagnoser og helsetilstander. Mennesket som har diagnosene lever fortsatt livet sitt og gjør fortsatt sine helt særegne erfaringer å bygge livet sitt på.
Det er for oss som arbeider med utviklingshemmede svært viktig at vi klarer å balansere vår faglighet på en slik måte at vi er i stand til å «se både innenfor og bak» diagnosene på samme tid. Dette vil si at vi må være oppmerksomme og bevisste på at også den utviklingshemmede er mye mer enn sine diagnoser og tilstander; mennesket er også i fullt monn et individ som har blitt det det har fordi det har erfart det det har i samhandling med de det har.