Arbeid i andres hjem

Barndom

Utviklingshemming uten entydig identifiserbar årsak vil være vanskelig å oppdage, også for foreldre. Det vil her være snakk om forsinkelser på ett eller flere områder.

Etter hvert som barnet blir større og oppholder seg i flere sammenhenger med andre barn (eks barnehage), vil en utviklingshemming kunne identifiseres ved at det sammenliknes med jevnaldrende. Slik vil for eksempel motorikk, språkutvikling og generelt samspill med andre kunne tyde på en utviklingsforstyrrelse.

Denne måten «å oppdage» en funksjonshemming på, kan tilsi at det er viktig med en økologisk forståelse av utvikling; en funksjonshemming henger alltid sammen med den situasjonen personen befinner seg i.

Videre utover i skolealder og over mot ungdomsskolealder vil avstanden til jevnaldrende bli tydeligere og mer uttalt. Spesielt vil dette dreie seg om problemløsningsferdigheter og evnen til å sette egen erfaring i sammenheng. Den utviklingshemmede vil i denne fasen selv kunne bli oppmerksom på sin egen spesielle situasjon. Det vil være vanlig at en utviklingshemming stadfestes i denne fasen av barndommen. Det vil ofte være kontakt med spesialenheter i helsevesenet som kan utrede og diagnostisere barnet. Mange foreldre sier at det «å få vite» i seg selv er en hjelp til å forstå og håndtere en situasjon som er vanskelig.

Forebygging - håndtering

For små barn er det de helsemessige tilstandene som bør overvåkes spesielt. Dette vil handle om basale behov; evnen til å ta til seg næring, døgnrytme, vekst og utviklingsrytme og eventuelle feilutviklinger. Sansestimulering, kommunikasjon og kontakt er selvsagte metoder for enhver forelder, og med tanke på senere forstyrrelser hos utviklingshemmede vil dette være spesielt sentrale måter å være sammen med det utviklingshemmede barnet. At helsepersonell har et spesielt fokus på sosial samhandling mellom barnet og foreldrene vil være en enkel forholdsregel med tanke på å utvikle og stimulere de kommunikative evnene hos barnet på et så tidlig stadium som mulig.

For det litt eldre barnet vil det ofte være aktuelt å hjelpe barnet litt ekstra med regulering. Dette gjelder selvregulering i sosiale situasjoner, forholdet mellom konkrete hendelser og barnets reaksjoner (sinne, glede, gråt og så videre) og det å avpasse egne ferdigheter til potensielt farlige situasjoner (beregne høyder, avstand, hvem som kan tilsnakkes og så videre). Det vil også være mer aktuelt å utrede for eventuelle komorbiditetstilstander (komorbiditet = samsykelighet, andre sykdomstilstander som opptrer samtidig) når barnet har blitt litt eldre; for eksempel CP, ADHD, autismespekterlidelser, epilepsi osv. Eventuelle funn av tilleggslidelser vil gi ytterligere informasjon om spesifikk behandling og/eller måter å legge til rette hverdagen på.