Arbeid i andres hjem

Ungdom

Den utviklingshemmede ungdommen vil på noen områder endre seg og avstanden til jevnaldrende vil bli større. De praktiske ferdighetene for den enkelte vil på mange felter holde tritt med omgivelsenes krav, men evnen til abstrakt tekning og selvregulering vil ofte være svært annerledes enn jevnaldrende. Dette vil kunne gi seg utslag i vansker med sosiale spilleregler og evnen til vennskap og nære relasjoner til andre.

Den utviklingshemmede ungdommen har i mange tilfeller ikke utviklet aksepterte måter for sosial kontakt med andre, og det kan bli vanskelig å for eksempel finne ut av egen seksualitet.

Den gjennomsnittlige ungdommen vil i denne fasen få en større aksjonsradius utenom familien, gjennom aktiviteter og sosialt nettverk. Dette kan for den utviklingshemmede innebære krav han eller hun ikke klarer å leve opp til, og det blir vanskelig å beholde sitt sosiale nettverk fra tidligere tider.

Forebygging - håndtering

Helsestasjonene og skolehelsetjenesten har anbefalte programmer for alle barn og unge, og helseoppfølging derfra vil være viktige holdepunkter for familien til den unge utviklingshemmede. Dersom familien ikke har hatt kontakt med andre enn den ordinære førstelinjetjenesten vil fastlegen kunne gjøre en grundig vurdering og eventuelt henvise videre til spesialisthelsetjenesten. Komorbiditetstilstander er viktige å vurdere, og eventuelt diagnostisere. Det finnes i tillegg mange offentlige og private instanser som har spesialisert kompetanse på sjeldne tilstander og som kan være viktige samarbeidspartnere både for familien selv og for andre offentlige instanser som er koblet inn overfor den unge voksne utviklingshemmede.

Det vil for mange utviklingshemmede være en styrke å selv kjenne til sin egen diagnose og hva dette kan innebære for den enkelte. Mange lett utviklingshemmede vil kunne bruke slik kunnskap til å selv legge til rette for sin egen hverdag og til selv å bidra i planlegging og utarbeidelse av eventuelle målsettinger for eget liv (individuell plan, habiliteringsplaner og lignende).

Ungdommen med utviklingshemming vil, som alle andre ungdommer, også måtte ta stilling til hvor han eller hun skal bo fremover. Dette gjelder ikke bare om hvor lenge man skal bli boende sammen med foreldrene sine, men også om hvilken skole- eller arbeidskarriere ungdommen skal satse på. NAV eller kommunens egen arbeids- og sysselsettingskontor blir viktige samarbeidspartnere sammen med den kommunale boligtjenesten.

For familien til den utviklingshemmede ungdommen er det svært mange ting som skal skje i denne perioden, og det vil i mange sammenhenger være såre følelser knyttet til dette; løsriving, nyetablering, usikkerhet om hvordan sønnen eller datteren skal klare seg selv og så videre. Samarbeid med familie og pårørende er en særdeles viktig faktor for å lykkes med de mange overgangene som ungdommen må forholde seg til. Opprettelsen av en ansvarsgruppe kan være et godt virkemiddel for å ivareta samarbeidet mellom de mange forskjellige instansene.

Kropp og seksualitet

Ungdommen opplever store endringer med egen kropp og identitet. Kroppen endrer seg radikalt og følelseslivet vil svinge i store bølger. Dette kan for den utviklingshemmede ungdommen være enda vanskeligere å forholde seg til enn for mange andre. Opplæring i kropp og seksualitet er viktig for alle, men kanskje i særdeleshet for den utviklingshemmede ungdommen som i liten grad tilegner seg kunnskap gjennom det sosiale nettverket mange andre bruker i denne perioden av livet. Det finnes mange spesialiserte undervisnings- og opplæringsprogrammer som er spesielt utviklet for utviklingshemmede og deres nærmeste, og både kommunen og habiliteringstjenestene vil kunne bistå i dette arbeidet. For mange vil det å skaffe seg en kjæreste være en sentral del av ungdomstiden, og for mange utviklingshemmede vil dette være vanskeligere enn for andre (jfr vansker med det sosiale spillet, kommunikasjonsvansker, liten kunnskap om egen kropp og seksualitet, umodenhet og dermed vanskeligere for å identifisere seg med jevnaldrende osv).