Selvstendighet og selvbestemmelse - medvirkning og mestring


Foto: Hanne Engelstoft Lund

Retten til selvbestemmelse

I utgangspunktet skal alle selv bestemme om han eller hun vil motta den hjelpen som fagfolk tilbyr. Dette går frem av det yrkesetiske prinsippet om selvbestemmelse, som finnes i mange yrkesetiske retningslinjer og erklæringer. Selvbestemmelse i sin rene form innebærer at et individ skal innvirke på egne livsvilkår, alt etter hvordan denne opplever sine behov og de handlingsmuligheter som foreligger. Selvbestemmelse står i motsetning til tvang og formynderi, og i motsetning til passiv tilpasning. Når en bruker får praktisere selvbestemmelse, opplever han og hun seg som selvstendig og i stand til å klare utfordringer selv. Dette gjør noe positivt med hvordan brukeren opplever sitt handlingsrom.

Men selvbestemmelsen har sine grenser. En grense handler om at vi ikke har rett til å overkjøre andre menneskers rettmessige behov. Derfor er selvbestemmelse knyttet sammen med hensynet til andre. Selvbestemmelse er imidlertid det motsatte av at andre bestemmer over deg, at du mister innflytelse og blir avhengig av andre.

Selvbestemmelsesprinsippet er utformet som menneskerettighet i prinsippet om informert samtykke. Det innebærer at Norge og de yrkesutøverne som arbeider i det offentlige i Norge er forpliktet på dette prinsippet. Selvbestemmelse i form av samtykke skal derfor finne sted på grunnlag av informasjon. God informasjon gjør at brukerens valg blir et reelt valg, så langt det er mulig. For deg som tjenesteutøver vil respekten for selvbestemmelsesretten til brukeren bety et forbud mot å overkjøre vedkommende. Når du for eksempel forteller brukeren om følgene av de valg han eller hun gjør, vil du styrke graden av informasjon til brukeren. Dermed får brukeren bedre forutsetning for å gi eller ikke gi sitt samtykke. For eksempel kan du hjelpe en beboer som ønsker seg en større bolig, til å forstå at en slik bolig blir dyrere, noe som betyr at han eller hun må avstå fra andre goder.