Selvstendighet og selvbestemmelse - medvirkning og mestring


Foto: Hanne Engelstoft Lund

Avvik fra selvbestemmelse og selvstendighet på godt og vondt

Det er forskjell mellom på den ene siden selvbestemmelse som alle brukere har rett til - uansett begrensninger i oppfatningsevne og beslutningsevne- og på den andre siden medbestemmelse som et instrument for hensiktsmessige formål. La oss anta at du som tjenesteyter i virkeligheten har gjort deg opp din egen mening om hva som er beste opplegget for en bruker. Du tilrettelegger informasjon og valgalternativer ut fra disse målene på en slik måte at du manipulerer brukeren til å gi sitt samtykke. Likevel kan du formelt få det til å virke som om brukeren medvirker og bestemmer selv. Dersom du gjør noe slikt blir selvbestemmelsesretten misbrukt. Dette betyr selvsagt ikke at du skal underkjenne betydningen av brukermedvirkning eller brukerpåvirkning. Det er imidlertid svært viktig at du ikke later som om du har praktisert selvbestemmelse, når du i virkeligheten har overtalt brukeren til å være enig med deg.

Prinsippet om og verdien av informert samtykke må vurderes som en verdi som i helt konkrete og spesielle situasjoner vil måtte vike for andre prinsipper og verdier. Ingen spør en bevisstløs pasient om man skal stoppe en livstruende blødning. Verdien av å redde liv settes høyere enn verdien av selvbestemmelsesrett. Og begrensninger i evne til å oppfatte informasjon og til å beslutte kan noen ganger gjøre formidlingen av informasjon og valgmuligheter umulig, eller begrensningene kan i alle fall gjøre selvbestemmelsen mindre fullkommen.

Vi har da muligheten til å tilrettelegge for medbestemmelse og påvirkning så godt som mulig. Det kan i seg selv være verdifullt, og vi kan dermed modifisere virkningene av at vedkommende ikke klarer å forvalte en reell selvbestemmelse. Men vi må da samtidig være oss helt bevisst at vi har valgt å bestemme over brukeren. Det å bestemme over andre er å bruke sin makt eller å tvinge den andre, og det er da helt avgjørende at vi vet hva vi gjør og for hvilket formål.

På mange måter kan vi si at tvang er det motsatte av selvbestemmelse. Det ligger en motsetning mellom retten til selvbestemmelse som prinsipp eller som dogme og den faglige og etiske begrunnelsen som i særlige tilfeller kan ligge i formålet med å bruke tvang, for eksempel mot selvskade og farlig atferd blant mennesker med utviklingshemning. I så fall kan selvbestemmelse som prinsipp og verdi vike til fordel for andre verdier, som oftest verdien av å redde liv og helse. Mange forhold som ikke er tvang, verken i lovens forstand eller i behandlingsmessig faglig forstand, kan vi likevel si innskrenker vår selvbestemmelse og vår frihet.

Våre handlingsrom er begrenset av hensyn til andre mennesker, og våre valgmuligheter er innskrenket på grunn av knapphet på ressurser, tid, evner, kunnskaper osv. For den funksjonshemmede er handlingsrommet ofte mer begrenset enn for oss andre. Det er derfor prinsippet om positiv forskjellsbehandling har legitimitet i sosialpolitikken. Og dette aspektet er viktig når det gjelder selvbestemmelse for mennesker med psykisk utviklingshemming. Hvis og når de tiltakene som skal kompensere for funksjonshemmingen uteblir, kan det innskrenke livsutfoldelsen i hverdagen, slik at det oppleves like tvangsmessig som bruk av frihetsberøvelse og annen bruk av tvang.

En helt klart uttrykt forutsetning for å bruke makt og tvang og å fravike selvbestemmelsesretten, er at alternative tiltak skal være vurdert og prøvd. All bruk av makt skal være unntak fra den behandling og omsorg som vanligvis skal gis. Og det kan neppe understrekes tydelig nok at det dreier seg om unntak etter at vanlige tiltak er utprøvd eller faglig vurdert som helt hensiktsløse. Det må aldri bli slik at oppmerksomheten om slike unntak gir fagfeltet et inntrykk av at disse vurderingene kan normaliseres og anvendes overfor brukere flest i de fleste situasjoner.