Familien som ressurs

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Ulikt utgangspunkt for familie og ansatte

Både personalet i en bolig og foreldre og familie ønsker et best mulig liv for personen med utviklingshemming. Imidlertid har forhistorien fram til vedkommende flytter i eget hjem vært veldig ulik for ansatte og familien. Det er ikke usannsynlig at foreldrene har opplevd store påkjenninger over mange år. Flere ulike undersøkelser viser at mange foreldre opplever kontakten med det offentlige som den største påkjenningen i det å ha et barn med utviklingshemming. Mange foreldre opplever forskjellsbehandling og til dels også å bli direkte motarbeidet av det som skulle være et hjelpeapparat.

Kommunale avlastningstilbud er for mange en overgang fra barndomshjemmet til egen bolig. Dette gir ikke bare et nødvendig pusterom for mange familier, men er også en «øvelse» i løsrivelse både for foreldre og barn. Helsetilsynets egen kontroll avslørte i 2008 mangler i 61 av 66 kommuners avlastings og støttekontakttilbud. Ved 15 av 23 avlastnings og barneboliger i 2007, ble det avdekket mangler som uklare rutiner, manglende kompetanse, lite tilfredsstillende medisinhåndtering og mangel på internkontroll. Dette blir beskrevet av foreldre som at de føler at barnet deres mister sin egenverdi. Ansvaret foreldre føler for sine barn i et hjelpeapparat de opplever som motvillig og utilstrekkelig, medfører at det kan bli vanskelig å overlate dette ansvaret til andre når sønn eller datter er kommet i egen bolig. Dette vanskeliggjør løsrivelsesprosessen. Noen foreldre beskriver det som at de ikke tør å dø.