Familien som ressurs

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Betydningen for tilrettelegging av hverdagsliv og aktiviteter

Ved flytting fra foreldrehjem til eget hjem, er det utfordringer knyttet til flytteprosessen, innredning og møblering av det nye hjemmet, og til planlegging av daglige aktiviteter i og utenfor hjemmet. Den viktigste person på alle plan i dette arbeidet, er vedkommende selv, men også foreldre og familie kan være en viktig kilde til informasjon. Spesielt viktig blir dette jo mer omfattende funksjonsvansker personen har. I tilfeller hvor personen har store kommunikasjonsvansker, kan foreldre og familie være den eneste kilden en har foruten skriftlige rapporter. Informasjonen de kan gi, vil da være av avgjørende betydning for utformingen og innredning av leiligheten kan bli personlig og individuell.

Også ved utforming av selve hjelpetilbudet og ved tilrettelegging av hverdagslivet, kan foreldre og familie være en viktig ressurs. Det vil ikke være unaturlig at en viktig kilde til informasjon om hvilken støtte og hjelp vedkommende trenger i dagliglivet, er de som har kjent vedkommende over mange år og selv hatt daglig ansvar for vedkommende. Likedan vil familien også ha godt kjennskap til hvilke interesser personen har og hvilke aktiviteter han eller hun liker.

I denne informasjonen vil en persons livshistorie være viktig å få del i og avgjørende for utforming av hjem og tilbud. En persons livshistorie er ikke bare historie i fortid, men er en del av personens liv i nåtid og fremtid. Den inneholder det som har formet oss som mennesker, som gjør at vi liker den musikken vi gjør, foretrekker noen aktiviteter framfor andre osv. Foruten personen selv, er foreldre og familie en viktig informasjonskilde til denne livshistorien. I denne fasen er det viktig at foreldre og familie blir tatt med på råd og får en reell følelse av å bidra. Dette vil skape større trygghet for at tilbudet til deres voksne sønn eller datter er tilpasset de individuelle forutsetninger, behov og interesser denne har. Å vise interesse og engasjement for deres voksne barns livshistorie, gir trygghet om at personale deler deres omsorg og engasjement for deres sønn eller datter. Dette vil kunne skape grobunn for et positivt samarbeid og fravær av konflikter. Hendelser som oppstår vil lettere kunne finne en konfliktnedbyggende årsaksforklaring. Det å finne en boks med myglet leverpostei i kjøleskapet kan for eksempel forstås som et hverdagslig uhell vi alle opplever, i stedet for å oppfattes som et tegn på neglet og omsorgssvikt.

Livshistorier i teori og praksis

  • Fossland, Trine & Thorsen, Kirsten (2010). Oslo; Fagbokforlaget.

Livshistorier, livsløp og aldring. samtaler med mennesker med utviklingshemning

  • Thorsen, Kirsten & Olstad, Ingjerd (2005). Tønsberg: Aldring og helse. [Boken inneholder intervjuer og samtaler med 18 personer med utviklingshemning. Her forteller de sine livshistorier, om de store omveltningene i livet deres, hvordan de har blitt behandlet av samfunnet rundt seg, opplevelser rundt det å miste sine nærmeste omsorgspersoner, arbeidsliv og livet på institusjoner.]