Stress og søvnvansker
Søvnvansker hos personer med autisme
Foto: Donnie Ray Jones, Flickr (CC BY 2.0)
Personer med ASF (autisme) kan ha de samme typer søvnforstyrrelser som andre. Den vanligste søvnforstyrrelsen hos er insomni . Forskning på søvnforstyrrelser hos personer med autisme har i hovedsak vært gjort på barn og unge. Derfor vet vi i dag relativt mye om søvnforstyrrelser i denne aldersgruppen. Når det gjelder voksne personer med autisme er kunnskapsgrunnlaget langt svakere. Et annet kjennetegn ved forskningen på søvnforstyrrelser hos personer med autisme er mangelen på studier som strekker seg over lengre tid, såkalte longitudinelle studier. Derfor vet man også mindre sikkert hva som er årsaken til søvnvansker i denne gruppen.
Barn med ASF sover mindre enn barn i den generelle befolkningen. Fra de er om lag 2,5 år gamle sover barn med ASF 30 minutter mindre enn andre barn og forskjellen holder seg gjennom hele oppveksten. Ofte er problemene knytte til legging og innsovning. Mange foreldre forteller også at barnet ikke roer seg uten at en av foreldrene sover med barnet, såkalt samsoving. Oppvåkning nattetid og for tidlig oppvåkning er også hyppig beskrevet hos disse barna. De samme problemene er også kjente hos voksne med ASF og utviklingshemning, selv om det er gjort langt mindre forskning på dette i denne gruppen.
Kasuistikk: Ung mann i kommunalt botiltak med autisme og moderat utviklingshemning med uro og rastløshet i forbindelse med kveldsrutiner og legging. Han sto gjentatte ganger opp av sengen og det kunne ta svært lang tid før han roet seg og sovnet. Noen ganger var det ikke ro før i tre-tiden om natten. Han fremsto ikke som engstelig i forbindelse med legging. Tvert imot virket han å være i godt humør. Han oppsøkte personalet, repeterte ord og fraser samtidig som han smilte og lo, ertet personalet og var motorisk hyperaktiv. Det ble satt inn tiltak i form av at personalet satt på en stol ved siden av sengen. Hver gang han forsøkte å reise seg ble han bedt om å legge seg ned, eventuelt at han ble håndledet tilbake i sengen. Han fikk belønning neste morgen hvis han hadde tilbrakte hele natten i sengen. I løpet av kort tid sluttet han å gå ut av sengen. Den øvrige atferden vedvarte imidlertid. Han sovnet likevel raskere når han ikke gikk ut av sengen. Funksjonell analyse gaholdepunkter for at den resterende aktiviteten var oppretthold av oppmerksomhet fra personalet. Personalet startet med gradvis avtrapping til tilstedeværelse, ved å flytte stolen gradvis mot døren til soverommet. I løpet av kort tid kunne de sitte utenfor rommet med døren på gløtt uten at han sto opp. Han sovnet gradvis raskere. Han hadde enkelte tilfeller av tilbakefall. I de tilfeller gikk man inn med tiltaket igjen, men trappet raskere ut tilstedeværelse. Til slutt opprettholdt man tiltaket ved bruk av belønning for å tilbringe hele natten i seng.
En norsk studie undersøkte søvnforstyrrelser hos 27 personer i alderen 15 til 25 år med høytfungerende autisme og asperger syndrom (Øyen & Bjorvatn, 2005). I denne studien ble det funnet til dels svært høy forekomst av søvnforstyrrelser, opptil 80%, ved såkalte aktigraf-målinger. Det vil si at man har registrert og analysert søvnen med bruk av et objektivt måleinstrument. Paradoksalt nok ble det i samme studien rapportert relativt få subjektive søvnplager, til tross for både lengre innsovningstid og tiden som ble tilbrakt sovende i sengen (søvneffektivitet) var lavere enn det som er anbefalt. Når det i slike tilfeller blir rapportert lite problemer med søvnighet på dagtid, kan dette tolkes som søvnbehovet er tilfredsstilt. Om dette betyr at personer i denne gruppen generelt tåler mindre søvn, om de har høyere terskel for å rapportere plager med søvnighet på dagtid eller om utvalget som ble studert (27 personer i alderen 15-25 år) ikke er representative for gruppen generelt er det ikke mulig å konkludere med. Flere av foreldrene som deltok i denne studien fortalte om søvnvansker hos disse unge voksne mens de var i barneårene.