Teori
1. Hva er rehabilitering?
Helhetlig tilnærming
International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF)
ICF ble vedtatt av WHO i 2001, og man kan se på denne klassifiiseringen som et forsøk på å forene en medisinsk og en sosial modell for funksjonshemning. Modellen fremmer i større grad helhetstenkning. Betydningen av medisinske funksjonsproblemer reduseres og betydningen av omgivelsesfaktorer og psykososiale faktorer økes.
ICF-modellen
ICF tar hensyn til helheten ved å vektlegge biologiske så vel som psykologiske og sosiale forhold. Sykdom og skade påvirker kropp og funksjon. Endringer i funksjon kan påvirke ens roller og hverdagsliv som igjen kan påvirke både psyke
og sosiale forhold. I en slik foståelsesramme betraktes mennesket som et handlende subjekt som selv har innflytelse på sitt liv og som påvirkes av de omgivelser og den kultur det er en del av.
Helhetlig tilnærming
Rehabilitering krever at man setter fokus på helheten mer enn summen av de enkelte delene. For å håndtere disse forholdene kreves et samspill med pasienten og forhold i hans/hennes hverdagsliv. I en rehabiliteringsprosess
kreves det derfor innsikt og kunnskap fra helsevesenets side om ikke bare biomedisinske forhold, men også psykosomatiske sammenhenger.
I samspill med person og nærmiljø
I en rehabiliteringsprosess må man kjenne til hvem personen som skal inn i en rehabiliteringsprosess er, hvor og med hvem den enkelte skal fungere og hvilke krav aktiviteter på de ulike arenaene stiller.
Nøkkelen til løsning ligger i kombinasjon av tiltak i forhold til personens funksjon og mestring, sammen med tilrettelegging av aktiviteter og omgivelsene. Grensene mellom helsevesenet og det som vanligvis ligger utenfor helsevesenet er mer flytende.
Behandlingene krever medvirkning fra mange yrkesgrupper i og utenfor behandlingsinstitusjoner. Dette kan innebære involvering også fra mange andre, som f.eks. pasientens familie, venner og arbeidskollegaer.