Teori

3. Aktiv bruker

Selvstendighet og makt

Brukermedvirkning
Lov om pasient- og brukerrettigheter kapittel 3 slår fast at brukere har rett til å medvirke, og at vi som fagpesonell har plikt til å involvere brukeren. Dette betyr at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med bruker.

Brukerens behov, meninger og vurderinger skal legges til grunn ved utforming av tjenestetilbudet. Fagpesonell skal gi faglig baserte råd og nødvendig informasjon, slik at bruker skal kunne ta sine valg.

Uten brukermedvirkning ingen rehabilitering

Pil til høyre markert "Brukermedvirkning". Modellen har også med begrepene beskrevet i brødteksten under.

Peter Hjort har laget ovenstående modell og beskriver hva de ulike begrepene innbefatter (forelesning 2000):

  • Brukerperspektiv:
    Å se saken fra brukerens side. Brukerens innflytelse er indirekte.
  • Brukerdialog:
    Å utvikle samtalen som samhandlings- og beslutningsform. Brukerens innflytelse er direkte, men begrenset.
  • Brukerstyring:
    Å gi brukeren beslutningskontroll. Brukerens innflytelse er direkte og bare begrenset av ansvar for egne handlinger og andres reaksjoner på disse.


Utfordringer du bør reflektere over ved brukermedvirkning og brukerinvolvering


Som mottaker av helsetjenenster er man i en ny og ukjent situasjon, og er svært sårbar for andres meninger. Man kan føle seg underlegen. Det skal lite til før det oppleves at andre tar over styringen og bestemmer over ens private forhold. Personalet på sin side kjenner situasjonen og er på offensiven. Gjennom organisering og rutiner i rehabiliteringsprosessen definerer fagfolkene rammene for relasjonen og samarbeidet. De behersker språket (medisinsk fagterminologi, rehabiliteringsfaglig etc.), de definerer hva som er relevant å snakke om og samarbeide om, de forvalter grensene om hva som er mulig/ikke mulig og indirekte hvilke mål som kan settes. Faste rutiner kan være nyttige som sikring av kvalitet på tjenesten, men de kan også vanskeliggjøre brukerens mulighet til å tenke gjennom og å gjøre valg i forhold til egen situasjon.Dette er ofte maktrelasjoner som ikke er bevisst eller erkjent. Ansvarsovertagelse kan skje i beste mening, hvis man ikke arbeider bevisst for å unngå det
Lært hjelpeløshet er kanskje den alvorligste hindringen for brukermedvirkning. Å ta fra et menneske ansvar kan fort skje i et system preget av stort arbeidspress, men hvor man ønsker å være til hjelp likevel. I en slik situasjon kan man lære å bli hjelpeløse. Det kan skje i en situasjon hvor man mangler kontroll og oversikt over situasjonen og ved at andre tar over og tvinger en til å gjøre ting man ikke kan. Hjelpeløshet kan læres utrolig fort, ofte skal det ikke mer enn noen få erfaringer til. God vilje alene er ikke nok. I iveren etter å gjøre det beste for brukeren, er det mulig å bli for initiativrik og ”hjelpsom”, og glemme at det er brukeren som skal sitte i førersetet. Det å hindre eller frata individet kontroll over de nære ting, kan være med på å påføre individet målbare skader både psykisk og fysisk.
Brukermedvirkning handler om å skape nye holdninger og nye roller, nye måter å samhandle på for både bruker og hjelper. Hverdagsrehabilitering er et møte mellom to eksperter der bruker og behandler er ekspert på hvert sitt område. Man må få til et mer likeverdig samarbeid. Forandringen må skje i den henseende at bruker må bli mer aktiv og komme ut av sin "hjelpeløse tilstand" .Det er viktig å styrke brukers mot til å bestemme over eget liv i møtet med helsevesenet. Å stille seg åpen, utforskende og interessert bør være helsepersonellets grunnholding. Helsepersonell skal ikke bare unngå å passivisere brukeren, de skal også stimulere til medvirkning. Å få dette til når maktforholdet i utgangspuktet er skeivt, krever bevisst og systematisk arbeid.

Sykdom eller skade kan medføre at muligheten for selvstendighet kan bli begrenset. I perioder kan det være nødvendig at andre tar over en del av ansvaret. Som hjelper må man alltid være bevisst på når bruker er i stand til å ta mer ansvar selv. Graden av ansvar må tilpasses den enkeltes forutsetninger. Der noen ikke er i stand til å ta store avgjørelser i det hele tatt, vil andre ha muligheten til å hå full kontroll.

Skal man kunne være aktiv og medvirkende som bruker, er det nødvendig at man føler seg akseptert, og at man blir behandlet som et selvstendig og tenkende menneske. Fokuset må i større grad være på personens ressurser enn vedkommendes problemområder. I hverdagsrehabilitering handler det om å styrke brukerne gjennom bevisstgjøring om sin rolle, kunnskapsoppbygging og motivering. Bare gjennom en slik prosess kan vi forvente å få aktive brukere som er i stand til å gi utrykk for sine behov.