Teori
5. Velferdsteknologi
Samtykke
Frivillig å bruke teknologi
Helsehjelp kan bare gis med brukers samtykke (Lov om pasient og brukerrettigheter §4-1)
Loven påpeker at for at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Mht. velferdsteknologi vil det si at det ikke holder kun å informere om hvordan teknologien fungerer og hvordan det brukes, men man må også beskrive fordelene og ulempene ved hjelpemidlet. Informasjonen må tilpasses forutsetningene brukeren har for å forstå informasjonen. Dersom brukeres handlemåte og omstendighetene for øvrig tilsier at hun eller han godtar helsehjelpen kan stilltiende samtykke godtas. Samtykke er ikke gyldig dersom bruker er passiv og at man bare antar at vedkommende samtykker dersom personen ikke er i stand til å gi uttrykk for ønskene sine. I slike tilfeller må man få en uttrykkelig godkjenning (Lov om pasient og brukerrettigheter §4-2). Dersom tiltaket er inngripende i forhold til brukerens konfidensialitet f.eks. som ved varslings eller lokaliseringsteknologi, blir kravet større til at brukeren er tilstrekkelig informert og samtykker.
Samtykkekompetanse
Å ha samtykkekompetanse betyr at man har innsikt i og er i stand til å vurdere konsekvensene av de valgene man tar. Dersom brukeren har fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemming og åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter kan samtykkekompetansen bortfalle helt eller delvis (Lov om pasient og brukerrettigheter §4-3). Den som gir helsehjelpen avgjør om brukeren mangler kompetanse til å samtykke. Avgjørelsen manglende samtykke skal begrunnes skriftlig og legges frem for bruker og pårørende. I en slik situasjon skal helsepersonell uansett legge forholdene best mulig til rette for at brukeren selv kunne samtykke. Avgjørelser om samtykkekompetanse skal noteres i journal.
Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi hos brukere uten samtykkekompetanse
(Lov om pasient og brukerrettigheter §4-6 a.)
Loven åpner for at man i visse tilfeller kan gi helsehjelp som brukeren motsetter seg. "...dersom vilkårene i § 4A-3 er oppfylt kan helsehjelpen gjennomføre med tvang eller andre tiltak for å omgå motstand hos pasienten." Helsepersonell kan bestemme at man tar i bruk tekniske innretninger for varsling og lokalisering hos brukere over 18 år dersom man ser det som nødvendig for å begrense risiko for skade på brukeren. Det skal vurderes om tiltaket står i forhold til risikoen, at det vurderes som at tiltaket er det minst inngripende tiltaket og om det er sannsynlig at bruker ville gitt sin tillatelse. Den som avgjør om brukeren har samtykkekompetanse vil i utgangspunktet være den som setter i gang helsehjelp og som har det faglig ansvaret for behandlinga - den pasientansvarlige legen.Om mulig skal man også innhente pårørendes syn på saken. Pårørende kan ikke bestemme hva pasienten skal få av inngripende helsehjelp.
Det er likevel viktig å involvere pårørende, spesielt med tanke på det å få fram hva pasienten selv ville ha valgt. Pårørende sine vurderinger skal dokumenters i journal. Dersom brukeren motsetter seg tiltaket kan ikke tiltaket iverksettes. Kapittel 9 psykisk utviklingshemmede
Skjema og retningslinjer for samtykkevurdering, Lister kommunene.