Aktivitet og mestring

Hva med brukermedvirkning / brukerstyring?

Harald har vært innstilt på å klare seg selv lengst mulig uten noen form for hjelp. Dette var også hans innstilling før lårhalsbruddet.

Men han syntes at alt ble så vanskelig etter bruddet. Fysisk form som var god i utgangspunktet, fikk seg en skikkelig trøkk etter bruddet og han hadde ikke trodd at nedsatt funksjon kom så fort.

Og så var han veldig imponert over all hjelp som man kunne få i en slik situasjon. Og han må innrømme at det er svært så behagelig å få hjelp, til tross for at han vil bli selvstendig, og ønsker å styre mest mulig selv.

Han synes han får så god vask av ryggen og det er behagelig at noen vasker håret.

Om han kunne få noe hjelp til dette videre, så kunne han jo gjøre mye annet selv…Han har tenkte at han kunne for eksempel ta en tur til kaffen hvor alle vennene bruke å sitte, og bruke krefter på det, i stedet for å bli helt sliten med dusjing.

Vi har her en situasjon med sprikende mål. Hva vil bruker? Vil han få hjelp til dusj/tildeling av timer, og heller bruke tiden sin mer etter hans egentlige mål??  Harald klarer jo å dusje selv.

Og hva med hans motivasjon, om han ikke får hjelp til dusjinga? Vil mangel på hjelp her nedsette hans trivsel?

Hva med samarbeid med pårørende eller /og andre nærpersoner?

Harald har tre barn. En sønn og to døtre. De har stilt opp spesielt mye for sin far i denne perioden han har hatt vansker med å gå.

En fra hverdagsrehabiliteringsteamet er daglig hos Harald og har gangtrening.

En dag er en av hans døtre til stede, og hun hentyder at det kan ikke muligens ikke er så riktig at han skal være så aktiv og at han kanskje skal ta det mer med ro i fremtiden. Han kan jo falle igjen, og da er det vel best at han holder seg mer i ro og får den hjelpen han trenger? Hun sier at han er jo tross alt  82 år, og må kunne nyte alderdommen i stedet for å holde på med øvelser som sikker sliter han ut..

Her er en vanlig problemstilling som kan stilles fra pårørende. Pårørende til gamle/eldre foreldre kan ikke helt se og forstå at det å være så aktiv er det mest gunstige for sine foreldre.  

Hva er rollene her? Hva vil Harald selv? Klarer han å overbevise sin datter at det å komme seg i aktivitet, kan være den beste veien til hans livskvalitet? Eller vil han også tenke at ”kanskje er det best at jeg tar det mer med ro”?

Hva er fagpersonenes rolle i en slik situasjon? Kan man overprøve datters syn?

Kommunikasjon og samarbeid for å øke felles forståelse er viktig her. Fagpersoner må se utfordringen i å fremme forståelse og også få til en dialog  med pårørende om dette. Dersom man ikke tar tak i en slik problemstilling, kan det faktisk bli en reell situasjon at Harald holder seg mer i ro. Hvilket ikke trenger å være det beste for han, verken i nåtid eller fremtid.      

Hva skjer når perioden med hverdagsrehabilitering er over?

Harald hadde verken hjemmetjeneste eller andre tjenester før lårhalsbruddet. Han hadde jo følt seg nokså ensom etter at kona gikk bort, til tross for at ungene kommer innom. Men de var jo ikke der daglig da... 

Harald har kjent en god trygghet i at det kommer noen innom dagelig, og at både hjemmetjeneste og hverdagsrehabiliteringen har vært hos han. Han synes at det har vært fint med noe å prate med, og det er enklere å trene i lag med noen. Alt blir liksom et tiltak alene. Og han synes også at humøret han bedret seg den siste tiden med alle folkene til stede. Han ser virkelig frem til at det kommer noen.

Dette kan være en vanskelig situasjon, både for Harald og for de som er inne med tilbud/hjelp.  

Hvordan skal man unngå at Harald blir utrygg? Hva skal til for at han ikke opplever en stor ensomhet etter perioden? En ensomhet som i verste fall kan sette han tilbake både fysisk og psykisk?

Grundig informasjon i starten om hvor lenge hverdagsrehabiliteringen varer er svært viktig.

Så er det jo spørsmål om hjemmetjeneste skal være til stede i et videre forløp.

Oppfølging spesielt med tanke på hans ensomhetsfølelse kan være på sin plass å tenke på. Men her må man være i tråd med brukers målsetting. På hvilken måte skal man komme slike problemstillinger til livs, når de ikke er i henhold til Harald målsettinger for hverdagsrehabilitering?

Kan man tenke samarbeid med hjemmetjenesten, at det tar videre det faktum at Harald er ensom? Hva kan de i så fall tenke av tiltak?

Hva med hverdagsrehabiliteringsteamets samarbeid med hjemmetjenesten?

Harald har fått tildelt hjelp til dusj i perioden etter at han kom fra opptreningsinstitusjon.

Når hverdagsrehabiliteringen kommer inn i bildet, har hjemmetjeneste vært inne et par uker og hjulpet til i dusjsituasjon.

Treningen starter med å bli selvhjulpen, og i takt med at styrke og bevegelighet øker i beinet, så klarer Harald mer og mer selv. Etter tre uker er han så godt som selvhjulpen.

I denne man situasjonen kan hverdagsrehabilitering oppleves som at man ”tramper i beddet” til hjemmetjeneste og at teamet kommer inn og overtar, for så å avslutte tjeneste for hjemmetjeneste.  Så kan det også oppleves som at teamet består av bedrevitere, som kommer inn og vet best. 

Før å unngå misforståelser og følelse av overtramp både ovenfor hjemmetjeneste og Harald, så er det viktig å ha fokus på tverrfaglig samarbeid  og felles forståelse for brukers mål,  og hvilke tiltak som settes i verk.

Teamets oppgave med å formidle Harald sine mål til hjemmetjeneste er svært viktig, og det er påkrevet med jevnlige møter og evalueringer. Er alle inneforstått med hva som er målene, og hva som er tiltakene for å nå målene?

Det kan være utfordrende å skape samarbeidsarena i travle hverdager, men det er desto viktigere å få til samarbeid for at Harald skal få det best mulig ut fra sine forutsetninger.

Kompetanse i, og forståelse for hva hverdagsrehabilitering er, er elementære forutsetninger.