Teori
6. Etikk
Etikk og velferdsteknologi
Hva er forskjellen på inngripende eller ikke inngripende helsehjelp?
Pasient og brukerrettighetloven pålegger oss "...å velge det tiltaket som er minst inngripende i pasientens liv". Kravet om forsvarlig tjeneste må veies opp mot personens rett til frihet og selvbestemmelse. Som helsepersonell må man vurdere risiko opp mot frihet - hva er faglig forsvarlig og i hvilken grad er tiltaket inngripende i brukerens liv.
Hvem har nytte av tiltaket?
Å søke løsninger på helserelaterte utfordringer i teknologi og ikke i menneskelige relasjoner og institusjoner kan tolkes som et resultat av overordnede ideologier. Man må spørre seg om det er tjenesteyter, bruker, pårørende, industrien eller samfunnet som har nytte av tiltaket? Dersom behovet hos personen tilsier at det er nødvendig med personlig hjelp, og dette blir møtt med teknologi, blir det probelmatisk. For eksempel kan dette være et dårlig tjenestetilbud til brukere som opplever ensomhet og som har behov for sosial kontakt.
Viktige aspekter ved etikk og velferdsteknologi
Enkelte velferdsteknologiske tiltak som har som mål å skape trygghet for den enkelte, vil også inneholde et element eller potensial for overvåking. Teknologien gir mulighet for å observere personer når de er alene, både i eget hjem og eventuelt også ute. Det kan for eksempel være lagring av bevegelsesmønster gjennom GPS-sporing, helseovervåking gjennom kroppssensorer og overvåking av atferdsmønster gjennom smarthusteknologi i form av kamera og bevegelsessensorer. Dette kan medføre at personen opplever at han/hun må tenke over sine handlinger noe som vil kunne føre til innskrenkninger personens handlingsrom i hverdagen. Nytteverdien må derfor veies opp mot hensynet til personvernet.
Teknologi som gir mulighet for måling og overvåking av fysiologiske og biokjemiske parametre kan øke egenomsorg og mestring av egen sykdom. Samtidig kan dette også gi en opplevelse hos personen av å bli kontrollert. Teknologi kan også brukes til overvåking av aktivitet og adferd. Samtidig gir aktivitetsovervåking utfordringer med normsetting: Hva er ”normal” og akseptabel aktivitet, og hvem skal bestemme dette? Har vi en rett til å forsømme oss selv, og har personer uten samtykkekompetanse mindre rett til dette enn samtykkekompetente?
Velferdsteknologiske løsninger kan føre til at store mengder personlige data om personen lagres. Dette er data som helsepersonell og systemleveerandører kan få tilgang til. Det må vurderes om omfanget av registreringer står i forhold til det man oppnår ved registreringen. Finnes det retningslinjer for hva slags registreringer som tillates og i hvilket omfang det kan tillates? Hvordan sørger man for forsvarlig håndtering av store sensitive datamengder?
Hva er det beste behandlingstilbudet for personen? Skal vedkommende få behandling hjemme fremfor ved helseinstitusjon dersom behandlingen hjemme vil være av dårligere kvalitet, vil være dyrere, kunne gi ekstra risiko, men vil gi vesentlig bedre livskvalitet?
Sykdomsovervåkende og fjernbehandlende teknologi involverer familie på ulike vis som f.eks ved dialyse eller bruk av hjemmerespirator. Dette kan endre forholdene mellom familiemedlemmer og kan pålegge familiemedlemmer byrder, som de ellers ikke ville hatt. Familiemedlemmer kan oppleve å få helsefaglig ansvar og stress. Hjemmet blir fylt av teknologi. Dette kan endre forholdet til hjemmet føre til redusert privatliv. Pårørende kan føle seg invadert i sitt eget hjem. Sporings- og lokaliseringsteknologi som for eksempel GPS derimot ha motsatt effekt. Det kan virke avlastende og skape trygghet hos pårørende slik at de slipper å bruke tvang for å hindre at en person går ut.