Psykiske lidelser

Tvangslidelse - utredning og behandling

Foto av en hånd mot et tre.
Foto: Dave Bonta, Flickr (CC BY SA 2.0)
Utredning

Som grunnlag for videre utredning og diagnostisering er det viktig med gode bakgrunnsopplysninger. Disse kan registreres og kartlegges som beskrevet under 01 Diagnoser og diagnostisering.

I tillegg er noen observasjoner/registreringer spesielt nyttige ved mistanke om tvangslidelse:

  • Virker personen plaget av ritualene/handlingene?
  • Går han glipp av aktiviteter han egentlig ønsker fordi han må gjennomføre ritualer?
  • Utløses angst hvis han avbrytes i ritualene?
  • Er de tvangspregede handlingene typisk for en tvangslidelse (vaske, sjekke), eller er de mer typisk ritualisert atferd som ved autisme?
  • Gir personen uttrykk for tvangstanker?
Behandling

Generelle behandlingsanbefalinger for tvangslidelse både for barn og voksne er kognitiv atferdsterapi (KAT), eventuelt med tillegg av medikamenter. Det har senere tid kommet flere publikasjoner som tyder på at KAT i modifisert form også er egnet behandling for personer med ASF. Behandlingen må tilpasses den enkeltes modenhets- og funksjonsnivå. Det er ikke alltid man får en tydelig diagnostisk avklaring av om de tvangspregede ritualene representerer en tvangslidelse. Miljørettede tiltak og målrettet miljøarbeid/atferdsterapi for å minske omfang og ubehag av tvangspreget atferd, kan uansett være gode tiltak.

Ofte kan flere ulike behandlingstilnærminger være nyttig/nødvendig:

Manglende forutsigbarhet og struktur samt for høye krav og for mange impulser er faktorer som lett stresser en person med ASF. Stress kan utløse eller øke tvangstanker/handlinger. Stress kan også føre til økt grad av stereotypier og ritualisert atferd.

Det er derfor viktig med kartlegging for å avdekke mulige stressorer og gjøre tiltak i miljøet utfra dette.

Mange unngår å snakke om sine tvangstanker da de oppleves skremmende eller støtende, mange skammer seg eller tror de er i ferd med å bli gale. Det er derfor viktig med informasjon om lidelsen og hvilke tiltak/behandling som kan dempe ubehag og angst.

Sosiale historier, eventuelt i modifisert form, kan være nyttig for å gi informasjon om lidelsen og også for å gi tips om hvordan man bedre kan mestre sin tvang. Mange unge mennesker med ASF mangler «common sense» og referanserammer for hva som er vanlig eller greit, og kan i en del tilfeller trygges på at de ikke trenger å gjenta handlingene så ofte. At det holder at de gjør det som er vanlig, det som alle andre gjør.

Kognitiv restrukturering i tillegg til eksponering og responsprevensjon er den foretrukne terapiformen for tvangslidelse. Personen utfordres da på sine tankemønstre og trener på å holde ut angsten som oppstår når tvangshandlingene ikke utføres selv om tvangstankene krever det.

Målsetting er at personen etter hvert kan avstå fra tvangshandlinger eller i alle fall minske omfanget av disse. Terapien må tilpasses den enkelte.

Det er ikke alltid at kognitiv restrukturering er så lett å gjennomføre med personer som har ASF. Refleksjoner og fokus på tvangstankene, synes noen ganger å føre til økt grad av opphengthet, argumentering og tid brukt på ritualer og tvangspreget atferd/tankemønstre. Personer med ASF og utviklingshemning vil ofte bare utføre de tvangspregede handlingene uten at man får tak i hvilke tanker som ligger bak. Da er det ikke mulig å utfordre noen tankemønstre. Psykoedukasjon og sosiale historier om hva som er trygt og vanlig sammen med eksponering og responsprevensjon, kan være mer egnet. Ulike motivasjons- og belønningssystemer kan også fungere bra.